Bare nesten for Norge (England)

Det norsk-engelske laget som Terje Aa og Allan Livgård spilte på i NEC Cup i Japan var nokså uheldig mot slutten av kvalifiseringen. I stedet for å bli på topp-8 som hadde gitt kvartfinale kom de på 10.plass, men bare 0,66 VP bak 9.plassen, og 0,7 VP bak nr. 8! Siste dag startet svakt med stortap for New Zealand som kom seg videre etter en fin sluttspurt. England/Norge hadde kun ett slikt stortap til.

Idet sluttspillkampene foregår spilles det noen sideturneringen for de som er slått ut.  

Her er et fint spill fra siste kvalifiseringsdag:

Mot slutten hadde New Zealand sitt lag en eventyrlig flyt og kom med til sluttspillet som fjerde best plasserte lag etter aldri tidligere i turneringen å ha vært på topp-8. Her stod Martin Reid og Peter Newell på hele veien til 7 kløver som Ø/V. Det er en bra kontrakt med tolv sikre stikk og noen bra muligheter for det trettende. Hvis sparfargen hadde vært fordelt 4-3 kunne den femte sparen ha blitt trumfet god. Da det ikke lyktes måtte mer til, og det satt som det skulle. Et meget viktig kort er ruter 9! Siden nord hadde utstyrt seg med K-Q i hjerter og ruter Q-J-10 ble han ganske automatisk skviset i rødfargene for +2140, en score som ble kopiert på litt under 20% av de andre bordene. 

 

NEC CUP - oppdatering

Det gikk bedre andre spilledag for laget (Engand/Norge) med norske Terje Aa og Allan Livgård, hvor lagkameratene er en nordmann til (bosatt i England), Espen Erichsen sammen med David Bakshi. Etter to tredeler av kvalifiseringen ligger de på 16.plass (av 53). Kun de åtte beste går videre til sluttspillet, men det er ikke mer enn 10,52 VP opp til 8.plassen med fire kamper igjen å spille.

Lag Hackett som ledet etter første dag falt helt sammen til rundt middels. I teten før siste spilledag ligger Israel. 

Her følger et par friske slemmer fra andre spilledag, den første involverte australske Sartaj Hans.

Sartaj Hans - god spiller og bridgeskribent

Hans er "deltids" medarbeider i Boye Brogeands Bridge i Norge, og han er en flittig skribent andre steder også, bl.a på Bridgewinners hvor han ganske ofte publiserer interresante artikler. Nylig ga han også ut en en bok som kan anbefales, "Battling the best" - my way through the 2014 Reisinger.

Dette er en bra lilleslem i kløver. Den ble meldt flere steder der vest åpnet, og for de som er i villrede om når det bør, eller ikke åpnes med 11 poeng så er det klart at dette er en soleklar åpning. Alle honnørene er i fargene, og denne hånden er mye bedre enn mange 12-poengere som alle ville åpnet med.

Hans var i 6 kløver etter at nord hadde meldt inn med ruterfargen sin. Ruter dame kom ut til esset. Han tok ut trumfen i tre runder og tok hjerterfinessen. Syd vant det stikket og fortsatte med hjerter. Nå valgte Hans å ta sparfinesse med knekten, og da var det raskt +1370 til notering. Det er imidlertid flere spilleplaner som kan føre frem, og de avhenger ikke av spar dames plassering. I så måte kan man si spar knekt er unødvendig for å vinne slemmen!

Om ikke det enkle og greie valget sparfinesse er det man går for handler det om å gjette hvem som har sparlengde. Syd kan skvises i spar og hjerter, men om nord har fire spar kan han også skvises, og det på en elegant måte. La oss flytte over en spar til nord og la syd ha spar dame i det fullstendige diagrammet over og se hva som skjer.

Inne hos øst i andre hjerterrunde tas også det siste hjerterstikket, så spilles den lille hjerteren mot trumf. Hvis nord er utstyrt med fire spar fra start er han "toast" i dette stikket.

Hjerter 5 trumfes. Hvis nord kaster ruter spilles spar til kongen fulgt av ruter til stjeling som tar med seg ruter konge, og østs knekt gir det tolvte stikket med trumfsekseren som inntak. Hvis nord kaster spar spilles tre runder spar til stjeling. Sparkvisten blir godspilt, og vests siste trumf er inntaket.

Her var det storeslem på gang! Øst åpnet, og overalt kom nord med i meldingene, flere steder med en sperremelding. Idet øst viser revershånd (for eksempel etter 1 rutersvar fra vest) får vest enorme kort. En eventuell slik meldesituasjon kan du diskutere med din faste makker. Hvis dere ikke finner slem i det hele tatt blir det "katastrofe"-spill, kun tre av 53 lag var bare i utgang. Selv om det spilles lilleslem kan godt spillet tapes om det spilles i en turnering som NEC-Cup. Det ble meldt storeslem ved 17 bord, de resterende 33 Ø/V-parene spilte lilleslem. Scorene varierte fra +100 N/S (ett Ø/V-par hadde en splintermisforståelse og spilte ruterkontrakt!), via utgang, lilleslemmer i kløver og hjerter (noen var doblet) til +1440 Ø/V i 7 kløver. Storeslem i kløver er overlegent bedre enn 7 hjerter hvor man blir avhengig av at hjerteren ikke sitter skjevt. Lederlagets Bareket-Lengy tok toppen. De var heldige da de meldte storeslem med den litt farligere trumfen, hjerter. Da N/S doblet 7 hjerter ble det den uvanlige scoren +1770! 

 

NEC CUP i Japan

Fra 7. til 12. februar spilles den internasjonale lagturneringen NEC CUP i Yokohama, Japan. Det deltar 53 lag hvorav syv er fra andre verdensdeler enn Asia. Det er norsk innslag i turneringen, Allan Livgård og Terje Aa spiler på England/Norge sammen med Espen Erichsen og David Bakshi. De har fått en tøff start med stortap i 4.runde, men det er mange kamper igjen. Etter kvalifiseringen (12 runder) går de åtte beste til sluttspillskamper. 

Yokohama by night

Best ut første dag kom lag Hackett (England).

Det var et interessant spill allerede helt i starten av første kamp:

Det er ikke så lett å finne frem til storeslem med disse kortene selv om syd åpner med en sterk 1NT, spesielt fordi øst mange steder kom seg med i meldingene i de for Ø/V gunstige soneforholdene. De som tidde stille med østs kort angret nok på det da N/S fikk tid og anledning til å kommunisere, og noen (ca. 25%) meldte da storeslem i spar eller grand som begge var nedlegg. Der øst var med og forstyrret ble det vanskelig. Men selv om for eksempel nord får spurt med Key-Card Blackwood kan han ikke se tretten stikk sånn uten videre. Det er syds fjerde hjerter (at han har fire kort der han har A-K, og nord Q-J) som gjør det så perfekt, tretten enkle stikk. Hvis syd har en annen 4-3-3-3 fordeling er det ikke nødvendigvis mer enn tolv.

Lederlagets Brian Senior og Paul (Papa) Hackett fant frem slik:

Du vil ikke finne mange moderne meldeteoretikere som vil argumentere for firekorts majoråpninger når det gjeder slemmeldinger. Femkorts major og 2-over-1 systemet er bygd opp for å få god styring på slike ting, og sterk-kløver systemer (evt. med releer) er også ansett som bedre enn de gammeldagse metodene. Men her var Hacketts 1 hjerteråpning på firekorts farge perfekt. Da han doblet østs 2NT viste han god åpning, typisk 15-17 grand (paret spiller med svak grand). Senior krevde med 4 kløver, fikk spartilpasning fra syd, og gikk på med Key-Card Blackwood. Da fikk han vite om to Key-Cards samt trumf dame, og over 5NT (storeslemsinvitt) fortalte Hackett om hjerter konge. Da kunne Senior telle tretten toppstikk!   

Alt er ikke svart-hvitt

I meldingene er det mange valg hvor det er umulig å vite hva som vil være best å gjøre i akkurat det spillet. Det gjelder særlig med ubalanserte kort, og det typiske dilemmaet er om man har kort som ser ut som de passer for å sperremelde, men ikke helt (ofte når kortene er litt for gode). Hvis kortene er bra kan det føre galt av sted for egen side om man sperrer, for makker vil ikke tro at vi har så mye i kortene som vi kanskje har. Dette er et probem særlig hvis intervallet for våre sperremedinger – hva som er maks og min hånd for meldingen – er for stort. En sånn stil kan føre til at vi går glipp av et stort spill selv, og dessuten kan det hende at hvis sperremelderen har for mye verdier så ender vi opp med å stampe mot motpartens kontrakt når den ville gått bet. På den andre siden er det slik hvis vi ikke sperrer, og motparten faktisk har kortene, så gir vi dem alt for mye plass til å kommunisere for å komme riktig.

Så det blir et valg, sperre eller ikke, og min oppfatning er at man generelt bør være forsiktig med å sperre med bra kort hvis makker fortsatt kan ha gode kort (han har ikke passet).

Denne tankegangen gjelder i mange andre meldesituasjoner enn bare åpningsmeldingen. På Facebook (Facebridge) ble det diskutert en situasjon fra seriemesterskapet i helgen. Hvordan oppfatter du denne svarmeldingen:

Direkte støttehopp til 4 i major som svar på makkers åpning bør være sperremelding. Det gjelder både om det går pass i mellom og om det blir doblet som i eksempelet. Hvis svareren har bra kort den ene gangen og bare femkorts støtte, singelton og veldig få honnørpoeng den neste gangen blir det umulig for åpneren å vite om han skal gå videre hvis han har gode kort. En melding som dette tar bort mye rom for motparten, men det kan gjøre det vanskelig også for egen side om åpneren er sterk. Hvis han går videre og svarhåndens kort er typiske sperrekort kan det ble veldig dumt å havne på fem-trinnet.

I forbindelse med det nevnte spillet i seriemesterskapet ble det i online diskusjonen sagt mye fornuftig, så jeg skal ikke gå så detaljert inn på det. Den diskusjonen kan du finne der på Facebridge. Det er imidlertid fort gjort å la seg farge av det faktiske resultatet på akkurat det spillet man var med på i stedet for å forsøke og se helheten i meldesituasjonen. Så la oss forsøke å finne en fornuftig måte å tenke på om slikt som dette, generelt sett.

Øst satt med (Ø/V i sonen):


Makkeren åpnet med 1 spar og nestemann doblet. Spilleren som tok opp spillet på Facebook meldte 4 spar.

Noen argumenter som ble brukt videre i diskusjonstråden var:

- Ville avgi en praktisk melding

- Ville ikke sladre i kortene

- Ville ikke gi motparten melderom

Alt dette er gode og relevante argumenter i mange meldesituasjoner, det er gode «regler» å følge for å ta fornuftige avgjørelser. Men det er slik at denne type «regler» fort kan brukes i feil spill. Uten å påstå at det var slik i dette tilfellet vil jeg si at mange er for raske til å bruke slike «regler», og spesielt vil jeg advare mot det jeg kaller «alltid» eller «aldri» regler. Det er ofte at det ikke er noe «alltid» og «aldri» i bridge. Men man kan kanskje finne seg en strategi hva som vil lønne seg i det lange løp med den og den typen kort selv om det nødvendigvis ikke klaffer i ett enkelt spill.

De som kritiserte 4 sparmeldingen har gode argumenter. Å bruke «praktisk melding-argumentet» her er litt i overkant, synes jeg. For denne svarhånden er rett og slett for sterk. Om makkeren åpner med 1 hjerter er det også en bra hånd, men langt i fra så sterk som etter sparåpningen. Hvis makkeren hadde åpnet med 1 ruter er det bare en ordinær hånd, kanskje en ganske bra hånd om makkeren viser seg å ha fire spar. Men en 4-4 tilpass er noe helt annet enn en (minst) 5-4 tilpass.

Kaplan Rubens handevaluator (http://www.jeff-goldsmith.org/cgi-bin/knr.cgi) vurderer østs kort slik:

K&R (Axxx xxx --- ATxxxx) = 12.30

Og det er uten at det tas i betraktning at makkeren til den som har kortene allerede har vist minst fem spar og åpningshånd. Idet man vet det kan disse kortene være ganske enorme. Det skal faktisk lite til for at 6 eller 7 spar står selv med vanlige åpningshender hos makkeren, og det kort han aldri i livet vil gå videre med over 4 spar. Du kan konstruere noen passende hender selv, som for eksempel om Ø/V sine kort ser slik ut: 

En ganske ordinær åpningshånd, men 7 spar er en meget god kontrakt. Det er haugevis av andre vanlige åpningshender som kan gi lille- eller storeslem til Ø/V, men selvsagt også mange bra åpningshender som ikke gjør det. Hvis det er tilfellet - vi har bare ti-elleve stikk i sparkontrakt - så vil vi antagelig finne ut at det ikke er noen god slem hvis øst melder teknisk korrekt. Og det er å hoppe til 4 ruter. Åpneren får da et bra bilde av hvordan det ser ut og kan ofte ta den riktige avgjørelsen.

Det er ofte en bra strategi å ikke sladre i kortene. Men å gjøre det er et «must» av og til, vi kan ha et skikkelig stort spill i kortene, og da må simpelthen vise hva vi har så makker kan få vurdert godt. Så slike tilfeller blir en avveining basert i hvor stor sannsynlighet det er at vi kan ha et stort spill. Hvis det viser seg at vi ikke hadde noe stort spill i kortene ville såklart en sperremelding vært å foretrekke. Og det er også mange ganger slik at å fortelle hva man har (her kortfarge i ruter) kan hjelpe motparten i motspillet, eller i spilleføringen om det ender opp med å spille kontrakt.

Så altså:

Alt er ikke svart-hvitt. Du vet ikke fasiten før du ser den.

Og dette betyr at de som hudfletter 4 spar-melderen ikke må glemme at i en god del tilfeller så kan den meldingen føre frem. Det kan være det som fungerer best i akkurat det spillet. For eksempel kan det være motparten som har den høyeste kontrakten og hoppet til 4 spar gjør det vanskelig for dem. 4 spar-meldingen vil som regel gi et godt resultat de gangene det ikke er slem i kortene. Men som sagt blir slikt en avveining, og med disse kortene vil det antagelig i det lange løp være mest å tape på å ikke melde kortene sine «korrekt», dvs. melde 4 ruter.

Seriemesterskapet, 2.helg

Det ble trent flittig forut for siste spillehelg i det som for mange er sesongens høydepunkt på nasjonalt plan – seriemesterskapet. I de lavere divisjoner (3.og 4.divisjon) er siste spillehelg i helgen, mens 1. og 2. divisjon avslutter sitt mesterskap neste helg. Her er et fint og instruktivt spill fra en treningsøkt for noen som spiller sin siste seriehelg for sesongen nå i helgen.  


Jeg fulgte med på BBO. Syd var Knut Dørum Lillebakk. Han kom i 5 ruter etter at vest hadde meldt inn hjerter over syds åpning 1 ruter, og øst var med til 4 hjerter over nords «god løft» (2 hjerter). Kløver konge kom ut til stjeling hos øst som skiftet til hjerter til knekten, damen og esset. Nå spilte Knut godt; han vant med hjerter ess, stjal en hjerter, spar til nord, stjal den siste hjerteren og tok for spar ess. Dette var igjen:

Nå spilte syd trumf, og vest ble innspilt på det singel trumfesset og måtte gi kløver til saks eller hjerter til dobbeltrenons.

Vest var sjanseløs, men dette burde vel øst unngått?

Han ser at makkeren må ha enten spar- eller ruter ess for å bete kontrakten. Hvis vest har spar ess blir det enkelt bet, for vest kan vinne med det på et tidspunkt og fri seg med spar, så venter han på betestikket i kløver. Men hva om vest har ruter ess...?

Det som skjedde kan nok øst se for seg, så hjerterskiftet gir i alle fall ikke mening. Skifter han til trumf så vinner vest med det single esset og kan fri seg med et majorkort. Ett stikk i kløver gir senere beten.

Dette er et godt eksempel på hvordan veldig mange motspill kan løses; man har endel info, danner seg et bilde av hele sitsen, og kan dermed se for seg hvordan spillet kan gå i favør av spillefører og hvordan man kan forsøke å ødelegge akkurat det. I dette spillet er det et par aktuelle sitser, og øst bør vel derfor kunne se hva som skal til for å bete 5 ruter?

Kan'ke tape?

I helgen ble en stor del av bridgefolket i New Zealand samlet i Tauranga, en vakker by i Bay of Plenty på østkysten av Nord-Øya.

Noen ganger føles det fantastisk å spille bridge, og en kan bli lullet inn i troen på at det ikke kan gå galt. I helgen var det lenge slik for makker Michael Ware og meg, og vi var veldig selvsikre og (litt for) trygge på at dette ville gå bra. Men hovmod står for fall. Det kan fort smelle et par ganger, og da kan en tilsynelatende enkel seier være truet.


   

Tauranga - en av mange deilige steder i New Zealand

Det var langhelg og mini-congress over tre dager. Først var det parturnering, og vi hadde veldig god gli så det ble en komfortabel seier. I lagturneringen over to dager startet det likedan, og det var ingen problemer med å gå til finalespillet for fire lag som spilte en kamp mot hver av de andre siste dag. I de to første kampene ble det ganske klare seiere. Før den siste kampen var ledelsen vår på 11VP, Vi kunne med andre tåle å tape den avsluttende kampen med 5-15 (for å være helt nøyaktig 24 IMP over 16 spill). Motstanderne var et bra lag, men ganske tamt uten typiske sving-spillere. Så for å tape dette måtte det antagelig komme noen store svingspill, og/eller ved at vi surret det til selv. 

Tidlig i kampen forsvant 11 IMP ut vinduet pga. en misforståelse, en avtale var blitt endret ganske nylig, men den var gått i glemmeboken. Vi kunne tåle en smell til. Så kom dette spillet du kan prøve deg på selv.

Som nord har du havnet i 6 kløver og får spar ut til vests ess. Han spiller hjerter 4 tilbake til esset. Hvordan fortsetter du?

Det tolvte stikket kan komme på flere måter. Ruterfinesse (50%) er en. Å stjele hjerter 7 er en annen som gir bedre sjanse enn å ta en finesse. En tredje mulighet er simpelthen å ta sine stikk og enten ta ruterfinessen mot slutten hvis det er hva du tror på, eller satse på at en av motstanderne har ruter konge sammen med minst fire hjerter. I så fall vil han bli skviset. En fjerde plan kombinerer flere ting og ser bra ut og gir litt ekstra enn bare å satse på skvisen. Under spar ess i første stikk legges kongen. Idet nord kommer inn tas tre runder kløver (trumfen må sitte 3-2). Så spilles ruter ess og ruter til trumf fulgt av spar til knekten og ruter til nords siste trumf. Da er alt is og brus om ruter konge kommer på (kongen dobbel eller tredje fra start), spar dame er inntak til ruter dame. Hvis ikke ruter konge kommer på spilles til slutt spar til damen idet det blir igjen kun fire kort. Hvis samme motstander har fire (eller fem) hjerter fra start vil han i det stikket bli skviset.

Den kombinerte sjansen med å forsøke å stjele ut ruter konge og eventuell skvis er bra. Men rett og slett og stjele en hjerter er muligens en like god sjanse? Hvis den planen velges, når bør hjerteren trumfes?

Hvis det gjøres med det samme risikeres at vest trumfer over. Jeg valgte en løsning som visstnok gir noe over 70% sjanse (så lenge trumfen sitter 3-2). Det er å ta for kløver dame og ess, så ta en hjerterhonnør til før hjerter 7 trumfes. Da vinnes med hjerteren 4-3, men også om hjerter sitter 5-2 og han med dobbelton hjerter har bare to trumf. Uheldigvis var ikke denne spilleplanen vinnende:

   

Etter å ha tatt kløver ess og dame fulgte en stor hjerter til og så hjerter 7 mot bordets trumfnier. Men da kunne øst trumfe med kløver 10 - en nitrist bet. Spesielt nitrist siden et par av de andre spilleplanene ville ført frem. En enkel skvis mot vest virker, og skvisen ville også fungert om det der med å forsøke å trumfe ut ruter konge hadde blitt forsøkt først. Dessuten vinnes også tolv stikk ved å ta en kløverhonnør fra nord og så spille A-K i hjerter og hjerter mot syds Q-9. Det er imidlertid også litt risky, for det var ingen informasjon om sitsen, så vest kunne godt vært den som hadde dobbel hjerter fra start.

Med slemsving ut på dette spillet var laget vårt plutselig akkurat i faresonen for å miste ledelsen i sammendraget. Da akkurat det skjedde (med 2 IMPs margin) ble det til at vi og våre lagkamerater etterpå satt litt slukøret og snakket om et par-tre delkontrakter på begge bord hvor motspillene våre ikke hadde vært helt nøyaktige. Å bete en av de kontraktene (hver av de kostet 5-6 IMP) hadde vært nok til førsteplass i turneringen, men vi måtte bare innse at.seieren var rotet bort like før målstreken. 

Guten blir!

For en bridgejournalist (i alle fall for meg) er ingenting mer hyggelig som å skrive om ungdommer i bridgen. Og det er en god del å glede seg over. Jeg tror det er flott at ungdommene spiller sammen med andre ungdommer, og at det blir et miljø som pga. av det flotte spillet vi driver med kan være noe som konkurrerer med andre ting de alternativt kan drive på med. Men for unge, ambisiøse spillere er det også glimrende at de av og til spiller med eldre, eller i alle fall mer erfarne spillere for å få den rette utviklingen.

«Guten blir» er et favorittuttrykk for Heimdal BKs Børre Lund. Jeg husker han og Geir Helgemo kom ut med en kanonliste under EM i 2008 da de var på Norges gull-lag. I tillegg til en haug med gladspill hadde Helgemo fått til et par svisker som bare han får til. Helgemo hadde allerede nådd godt voksen alder og antagelig vært verdens beste spiller i et tiår allerede i 2008, men en meget smilende Lund kom over til meg og sa: «Guten blir».

Markus Lund - ung spiller med ambisjoner

Nå er det Børres sønn, Markus Lund han kan si det det samme om, og i forhold til alderen på den det snakkes om nå en mer presis bemerkning. Syttenåringen Markus spiller i Heimdal BK sammen med ikke akkurat gamle, men etter hvert erfarne Liv Marit Grude. Det gir nok fin fremgang for «guten», og forleden ble det seier på en klubbkveld. Her er et spill som viser hvilket nivå det allerede dreier seg om, og hvilke ambisjoner 17-åringen hadde i meldingene som syd (S/N-S):

 

Det er som å se et gammelt, profesjonelt makkerpar i aksjon: 


Liv Marit forteller: “Spilleføringen gikk fort, Markus tok sparfinessen og noterte tretten stikk for ren kasse. Det som imponerte meg mest etterpå var tankegangen i meldingene. Han var mest opptatt av hvordan vi skulle melde etter Blackwood hvis vi hadde alle nøkkelkortene og trumf dame for å kunne komme oss i storeslem. Jeg gleder meg til fortsettelsen med Markus».

Det gjør vi og.

Norsk på Island

Under Reykjavik Bridge Festival var det som vanlig mange nordmenn på plass. Parturneringen ble ganske norsk-dominert da Erik "Silla" Sælensminde og Rune Hauge vant foran Boye Brogeland og Simon Gillis (England). Det deltok to 122 par. 

Silla...

 

...og Rune Hauge var best i parturneringen

Tre andre norske par fulgte godt opp dette og ble på topp-20. Det var Terje Aa-Allan Livgård (10.plass) Jostein Sørvoll og Sverre Koch (12.plass) og Berge Eldar Nising-Jon Egil Furunes (14.plass).

I lagturneringen spilte de to best plasserte norske parene sammen og var naturlig nok blant favorittlagene, men greide ikke helt å innfri selv om de ble beste norske lag på en brukbar 9.plass. 

 

NM for klubber - interessant spill!

Dette interessante spillet dumpet ned i mailboksen her om dagen (takk til Ole Jonny Tøsse). Det er fra en 3.rundekamp. Spillet har et godt poeng i motspillet, men også hvordan meldingene bør gå kan i høyseste grad diskuteres.

Du sitter nord med disse kortene (S/I):


Makker på syds plass åpner med 2 grand (20-21hp). Hvordan tenker du deg å legge opp dette meldingforløpet?

Ved begge bord overførte nord til spar etterfulgt av en kontrollmelding, ved det ene bordet 4 kløver, ved det andre bordet 4 ruter! Er overføring fulgt av melding på firetrinnet kontrollmelding etter 2 grandåpning?

2NT 3H

3S 4C (?)

Dette er et avtalespørsmål. Jeg vet mange som bruker den meldingen som naturlig. Det tror jeg er best da det er ganske ofte slik at svarhånden har femkorts major og en farge til, og den beste trumffargen kan godt være den andre fargen.

Vel, ved begge bord i rundekampen ble minormeldingen oppfattet som kontrollmelding av grandåpneren, og det er vel det viktigste at makkerparet er samstemt.

Hva kan man bruke som sleminvitt med sekskorts majorfarge over 2NT hvis minormelding i neste runde etter overføring er definert som naturlig?

En løsning er å spille 4 kløver og 4 ruter direkte over 2NT som overføring og sleminvitt med henholdsvis hjerter- og sparfarge. En annen sak er at det fra nords synsvinkel kanskje skal spilles hjerterkontrakt, spesielt hvis syd har fem hjerter og kun to spar. Og det er jo langt i fra noen soleklar slemhånd nord har. Kanskje er Puppet Stayman et alternativ, og så 4 spar om ikke makkeren har majorfarge?

Ved det ene bordet stoppet N/S i 4 spar. Ved det andre kom N/S i 5 spar. Vest skulle spille ut og valgte sin single hjerter. Nords hånd kom opp som blindemann:


Øst stakk utspillet med hjerter ess og spilte hjerter 8 tilbake, syd fulgte med fireren og nieren, og vest stjal. Det ser litt ut som som øts hjerter i andre stikk er et mellomhøyt kort. I slike situasjoner brukes Lavinthal (lavt kort ber om laveste rangerte farge, høyt kort om høyeste rangerte farge). Hva spiller du nå?

Ved begge bord ble det spilt et minorkort i tredje stikk. Da fikk han som var i 4 spar sin sjanse:

Ved det bordet kontrakten var 5 spar var spillefører dømt til bet i andre stikk, og da han stakk minortilbakespillet og spilte trumf fikk vest en stjeling til - to bet. Det var slurvete, for han kunne kastet to hjerter hos nord før han spilte trumf – ett avkast på tredje kløver og ett på den andre ruterhonnøren.

Han som var i 4 spar grep sjansen og kvittet seg med nords to gjenværende hjerter på minorvinnerne. Dermed fikk Ø/V kun for trumfesset og kontrakten føk hjem.

Løsningen er altså å skifte til trumf i tredje stikk! Ganske uvanlig, for å få seg en stjeling til må motpilleren spille trumf!

Dette var ikke så lett. Men det mellomhøye kortet fra øst i andre stikk indikerer at han ikke har noen preferanse mellom ruter- og kløverskift. Kan makker ha ruter ess? Neppe. Da ville han spilt en høyere hjerter (medmindre han faktisk har bare A-8-5 i hjerter). Kanskje kan åtteren i hjerter være det minst kortet øst har i hjerter, i så fall ber han om kløver. Men makker kan ikke ha mer enn 3-4 poeng i tillegg til hjerter ess, og hvis han har kløver konge er det ikke tid nok til å bete kontrakten. Skiftes til kløver (og øst har kløver konge) må spillefører ha gående trumf, og han tar ut trumfen etterfulgt av A-K i ruter (som han i så fall også må ha) med kløveravkast. Ti stikk. Dermed går det kanskje an å tenke seg at eneste sjanse for bet i 4 spar er trumfskift i tredje stikk?

Korreksjon - Copenhagen Bridge International

Det var litt mangelfulle opplysninger som lå til grunn for den forrige artikkelen, "God norsk innsats i Kjøben". Jeg snakket der om sideturneringer, men det dreide seg om finalepuljer, A, B, C osv., i forhold til hvordan parene hadde gjort de i kvalifiseringen. De spillerne som ble nevnt i den forrige artikkelen fortjente nok det, og det var også andre nordmenn som gjorde det bra. De opplysningene jeg nå har fått sier imidlertid at:

Det ble tredobbelt i A-finalen som Børre Lund og Jørgen Molberg vant.

Børre Lund slapper av som blindemann...

...idet Jørgen Molberg tar stikk.

Lars Allard og Per Grime vant B-finalen

Vegard Brekke og Stig Martinussen ble nr. 2 i C-finalen.

Espen Anfinsen og Kjetil Helgesen vant kvalifiseringen.


Vi får håpe det nå har blitt noenlunde korrekt og setter sluttstrek for turneringene i Danmark. Mange av de norske spillerne som var der har nå beveget seg til Island for neste internasjonale oppgave, 25-29.januar!

 

 

 

God norsk innsats i Kjøben!

I hovedturneringen - Copenhagen Bridge Invitational ble det som tidligere nevnt 6. og 9.plass til henholdsvis Helness-Helgemo og Brogeland-Lindqvist. 

Det ble imidlertid spilt en rekke sideturneringer hvor det figurerte norske spillere høyt oppe på listene. Espen Anfinsen-Kjetil Helgesen (Klepp BK) vant en turnering foran Gunn Tove Vist og Torild Heskje (også Klepp BK) med Børre Lund-Jørgen Molberg (Heimdal BK) på 3.plass.

Vegard Brekke-Stig Martinussen (Jessheim/Topbridge) kom på 2.plass i en annen event hvor Are Sivertsen-Espen Torp kom på 3.plass.

Lars Øyvind Allard-Per Grime (Vikersund/Norrøna) tok en seier foran Anne Birgitte Fossum-Aksel Hornslien (Topbridge/Heimdal) med Kjell Gaute Fyrun og Arild Rasmussen (Bergen AK) på 3.plass.

Børre Lund-Jørgen Molberg (Heimdal) vant også en event. På 2.plass fulgte Ole Fuglestad-Øyvind Saur (Farsund/Vikersund) og Lars Eide-Terje Garseg (Hamar/Askim) ble nr. 3.

I Pro-Am ble Per Grime- Espen Lindqvist nr. 4.

Tre prinser! Øivind Saur (t.v.) og Ole Fuglestad var blant mange nordmenn som gjorde det bra i Kjøbenhavn forleden. Her er de to sammen med Prins Henrik av Danmark som er en habil bridgespiller.

I dette spillet fra den turneringen Grime-Allard vant kom de i beste kontrakt slik det satt, noe som ga "en bøtte" med IMPs.

 

Det var ikke så unaturlig å ende i 4 hjerter som Ø/V, normalt en bra kontrakt . Men med den fæle trumfsitsen var det ikke så lett etter ruter konge i utspill. Vidar Smith vant den likevel etter nøyaktig spill, bl.a må  utspillet lasjeres. Senere oppdages hjertersitsen etter liten mot A-J, og syd får ikke mer enn to hjerterstikk. Vests andre rutertaper kastes etter hvert på østs fjerde kløver.

Grime-Allard spilte 3 grand hvor det var ingen problemer. Etter å ha lasjert ruterutspillet var det bare å sette opp ett ekstra stikk i hjerter, og kontrakten var sikker.  

 

 

 

 

 

 

Hanlon-Demuy vant i Danmark

Det ble irske Tom Hanlon og kanadiske Vince Demuy (nå bosatt i USA) som gikk til topps i Copenhagen Bridge Invitational i helgen. De vant foran to svenske par: på 2.plass de unge brødrene Mikael og Ola Rimstedt og på 3.plass Peter Bertheau og Per-Ola Cullin. Helness-Helgemo lå på 4.plass før siste sesjon, men med litt under middels i den ble det 6.plass til slutt. Boye Brogeland og Espen Lindqvist endte som nr. 9.

Resultater:

 

Lavazza vant etter drama

Det ble nesten en kopi av fjorårets finale i Summer Bridge Festival i Canberra da det amerikansk-polske profflaget Millner møtte italienske Lavazza etter seks dagers spilling. I fjor vant italienerne ganske komfortabelt. I søndagens finale ledet imidlertid Millner før siste sett. Så skjedde noe uvanlig, særlig siden turneringene i Australia normalt er veldig bra organisert med så godt som ingen feil i arrangementene; to av spillene helt mot slutten var feildubletter! Her er hva semifinalist-taper Liam Milne som kommenterte finalen som ble overført på BBO forteller om hendelsen:

"Dealing error in the 2017 NOT Final: I was watching and commentating on vugraph in the Open Room. On boards 27 and 28 in the final segment, Justin Lall and Pepsi bid to 7S making for +1510 and beat 3NT 3 tricks for +150, two of their best boards of the set.The directors ordered that both boards be thrown out and redealt"

I stedet for at Millner økte vant IMPs endte de to spillene som ble gitt på nytt uavgjort. Dermed vant Lavazza med fattige 4,9 IMP!

Internasjonalt

I skrivende stund pågår en prestisjetung invitasjonsturnering i København, og den avsluttes søndag. Etter en dårlig start kom Helness-Helgemo sterkt tilbake og har en bra sjanse til å få en topp plassering til slutt. Vi kommer tilbake til den turneringen i morgen. 

Etter to bra resultater i den første uken av den to uker lange Summer Bridge Festival i Canberra ble det for undertegnede en formidabel fiasko i hovedturneringen for par. Forventningene var derfor ikke store til lagturneringen (South-West Pacific Teams Championship) hvor vårt firemannslag bestod av Ishmael Delmonte, meg selv og hver vår sponsormakker. Av de 126 lagene måtte man inn på topp-8 for å gå videre til GNOT, en avsluttende selvstendig turnering som spilles med utslagskamper basert i den første lagturneringen. Riktignok er det ikke mer enn 20-25 bra lag i et slikt felt (den første turneringen), men helt i toppen var det bra nivå med de beste fra Down Under og to internasjonale topp-lag, italienske Lavazza og amerikansk-polske Millner. Vårt lag overrasket imidlertid og ble nr. 5, så det ble kvartfinale. Der ble en jevn kamp over 64 spill tapt, dog ikke uten dramatikk.

I siste sett så det ut som vi skulle ta igjen lag Milnes ledelse, men så kom et trist spill. Og det etter en merkelig turneringsavgjørelse, selv om det er klart at spillet måtte justeres. Min makker spilte ganske bra, men både han og Delmontes makker er godt oppe i årene (jeg blir en ungfole i forhold) og burde nok ikke spilt på firemannslag uten noen form for hvile i en seks dager lang lagturnering (Delmontes makker er 84 år!). Min makker var litt glemsk av og til. Det skjedde noen slike ting som at han passet min kravmelding i motpartens åpningsfarge (som viste femkorts farge), og vi spilte 2 hjerter på 1-3 tilpasning i stedet for en normal 5 ruterkontrakt. Et dramatisk spill i siste sett av kvartfinalen var en slik miss med påfølgende turneringslederavgjørelse. Motparten spilte Presisjon, og 1 ruter viste i deres system minst to kort i ruter. Makker ønsket å spille slik at vår overmelding av 2 ruter over deres åpning 1 ruter er naturlig, ikke Michaels Cuebid (begge major). Greit nok, men selv om den avtalen ble repetert rett før siste sett var den glemt i spill 4. Det gikk 1 ruter fra motparten, og 2 ruter fra meg – naturlig. Men på den andre siden av skjermen alerterte makker og sa «Michaels Cuebid». Han meldte underveis 3 hjerter som de kunne doblet, men siden motstanderene våre hadde fått forskjellige opplysninger ble betydningen av den enes meldinger feil for den andre, så de var skadelidende, og de rotet seg i 3 grand som gikk fire sonebet. Den fine scoren +400 til oss kunne vi ikke få beholde, men hvordan justere det? Det ble til at vi måtte notere 70 % tre beter i 3 hjerter vår vei, og 30 % 3 grand spilt av meg (!) med to beter, halvparten av de 30 prosentene 3 grand doblet! Det eneste jeg hadde gjort var å melde ruterfargen min og ta fire bet i 3 grand, men da vi scoret opp måtte vi gjøre det med meg som spillefører i 3 grand med bet! Forstå det den som kan, men det kan ikke jeg. Likevel, at vi fortjener å tape på å ikke huske systemet og dermed gi feilaktig opplysning som fører til at de tråkker feil er selvsagt korrekt. Ellers gikk det brukbart, og min makker spilte stort sett solid bridge. Selv hadde jeg en hårreisende pådytt av en utgang, resten var ganske greit i kvart'n, i alle fall tatt i betraktning av at dette var dag 10 med spilling fra morgen til kveld. Det er imidlertid ett spill fra første sett (av fire) jeg følte jeg var veldig nære på å gjøre det som ville vært riktig, og det ville også vært vakkert om jeg hadde fulgt min første innskytelse.


Etter at vest hadde åpnet med 1 kløver endte jeg som nord i 4 hjerter. Kløver konge kom i utspill til esset. Det så ut som fare for at hvis de kom inn før trumfen var tatt ut så ville det komme kløver og mer kløver fra vest slik at trumfhøyning truet. Men det hjelper ikke å ta ut trumfen, for da er blindemann en ørken, ingen inntak til kløveren, og det vil bli to rutertapere og en taper i hver av de sorte fargene. Så inntakene til nord må brukes til å spille ruter, og hvis den trumfhøyningssituasjonen jeg nevnte oppstår må hjerter knekt sitte høs vest. Så kløver ess vant første stikk fulgt av ruter til tieren og østs dame. Det kom spar til esset og mer spar. Her gjorde faktisk vest en feil, han skulle tatt for kløver dame først (kløveren kan ikke utnyttes uansett siden øst har fire trumf). Hvorfor han burde tatt for kløver dame vil du få se om litt. Inne i andre sparrunde ble hjerter konge spilt, så hjerter til esset. Dette var igjen:  


Nå er vinnervarianten basert i å spille ruter 9 med et påfølgende sluttspill. Det ser ut som om vest kan dekke og senere få stikk for ryter 7, men siden østs åtter faller i det stikket kan kontrakten vinnes. Det går altså i så fall ruter 9, konge, ess og ruter 8 faller fra øst. Da tas resten av trumfen. Før den siste trumfen ser det slik ut:


På hjerter 9 må vest kaste spar knekt. Så får han for kløver dame bare for å være nødt til å spille ruter, og avslutningen blir en lekker finesse med ruter 6!

Hvis ikke vest dekker ruter 9 i det nest siste diagrammet får den seile. Da kan det ikke spilles mer ruter til nok en finesse med A-J siden øst på det tidspunktet har igjen trumf og kan stjele. Så etter ruter 9 i så fall vinner stikk spilles trumfen til bunns og det samme skvis-innspillet skjer bare med den forskjell at nord har A-J i ruter i sluttposisjonen.

Dessverre dro jeg ikke ruter 9, men spilte liten ruter til knekten og måtte senere tape ett stikk i hver minorfarge - en bet. Det er svakt spilt, for ruter sitter nok 4-2 siden hjertersitsen er avslørt (4-1). Derfor er den aktuelle sitsen (at ruter 8 eller 9 sitter igjen singel hos øst) den eneste som gjør at kontrakten kan vinnes via det pene sluttspillet. Og der er forklaringen på vests feil i motspillet da han var inne på spar ess. Hvis han da tar for kløver dame kan ikke kontrakten vinnes.

  

Varmt, ja...

Sommerfestivalen i Canberra, Australia pågår nå på andre uken. I landets hovedstad er det forferdelig varmt, noen dager omtrent 40 grader! Ved bordene går det varmt for seg også av og til, noe dagens spill er et eksempel på. For undertegnede blir det neppe noe særlig suksess i lagturneringen på et firemannslag som har en sponsor på hvert av bordene. Min makker er riktignok ganske solid, men sponsoren ved det andre bordet er alt for opp og ned. I turneringen deltar alle de sterkeste lagene fra Down Under, men også et knallsterkt amerikansk-polsk lag samt italienske Lavazza. Så vi andre får vel bare nyte gleden av noen gode enkeltkamper og enkeltspill.

Jeg liker ikke så godt å fortelle om egne, gode spill i bloggen, men dette er vel verd å nevne da det er ganske spektakulært selv om det spesielle som skjedde var temmelig logisk.

Øst åpnet med 2 hjerter som viste hjerter og en minor, under åpningstyrke. Makker sa pass, en merkelig melding da 3 ruter virker opplagt. Vest passet også, og jeg sa 2 spar selv om antagelig 3 spar er riktig melding om det er avtalt som god åpning og sekskorts farge (som det bør vise her, men vi hadde ikke avtalt det). Over 2 spar kom øst tilbake med 4 kløver (!) og makker sa 4 ruter. Jeg klarte ikke mer enn 4 spar (makker har ikke meldt inn første gang), men øst ga seg ikke og sa 5 kløver. Da kom makker på syds plass med 5 hjerter, og jeg sa 6 ruter som du ser er bra. Men da doblet øst. Hva skjer her da? 

Øst har noe sånt om 5-7 i hjerter og kløver. At han han dobler nå tyder på at han er renons i spar og ber om spar ut til stjeling, husk syd blir spillefører i ruterkontrakt. Kanskje er det bedre å forsøke sparkontrakt siden øst da må spille ut, og husk du har et viktig kort her...spar 8! Jeg sa 6 spar som vest doblet, og kløver ess kom i utspill.

Syds dobbelton i spar var deilig å se, og helt nødvendig. Etter kløver ess skiftet øst til ruter til kongen. Så spar 4 fra bordet. Da vest la liten var det bare å seile fireren (følge på med treeren) eller ta den rådype finessen med åtteren, for vest har nok alle fem sparene! Dermed kunne det forlanges resten, vunnet slem doblet og +1660 etter den dypeste finessen jeg har tatt på noen år, og jeg klarer neppe å slå den rekorden i 2017 i alle fall. Det hjelper ikke vest å gå inn med spar 9 eller 10 i første trumfrunde. Da avslører han bare sitsen enda tydeligere, og det vinnes med honnør hos nord over "stor" spar fra vest, så hjerter til syd og spar til åtteren.  

Nyttårscupen i Letohallen – Jessheim BK

Fredag var det velkomstturnering for 38 par. Den ble vunnet av Thor Erik Hoftaniska og Sven Aril Naas Olsen. I lagtuneringen som bestod av 45 lag vant lag Ellis bestående av Christoffer Kristoffersen, Erik Berg, Espen Lindqvist og Olav Ellestad. Kristoffersen-Berg toppet dessuten butleren. På andreplass kom et lag bestående av Aaseng, Johansen, Johnsen og Stokkeland, mens Livgård, Aa, Gullberg og Karlsson kom på 3.plass.

Link til resultater, lagturneringen: http://bridge.no/var/ruter/html/0336/2017-01-06.htm

Fra arrangøren har vi fått vite at de hadde diverse tekniske problemer i starten, noe de beklager på det sterkeste. De vil gjøre at som kan gjøres for å unngå noe lignende neste år i dette som etter hvert har blitt en av de mest populære turneringene i Norge.

Her er et spill hvor det ikke var så lett å treffe blink i meldingene, men selv om N/S ikke fant beste utgang kunne det gå bra med litt hjelp fra motparten. Hvordan ville du og din makker meldt? (Syd giver, alle i sonen)

Syd åpnet med 1 hjerter, og nord sa 1 spar. Nå meldte noen 1 grand som syd, og de endte i 3 grand. Det meste avhang av utspillet. Der det ble spilt ut spar fikk syd sin sjanse, men han måtte ikke falle for fristelsen å ta sparfinesse med tieren etter først å ha vunnet med esset, i så fall ramler taket brutalt i hodet på han – to raske bet. Men uten kløver ut kan det vinnes fem stikk i spar og fire i ruter. Hvis nord er spillefører i 3 grand kommer kløverhonnør ut. Vest legger svakhet med nieren. På neste kløverhonnør legger vest fordeling fra gjenværende, og det bør være enkelt å få fatt i fire kløverstikk og hjerter ess – en bet.

Syds korrekte gjenmelding etter 1 hjerter-1 spar er imidlertid 2 ruter. Da har nord et valg, kreve til utgang eller kun invitere med 3 ruter.

N/S har til sammen utgangsverdier, men uten kløverstopper bør det spilles trumfkontrakt. Den eneste åtterkorts tilpasningen er imidlertid i ruter. Det er ofte langt frem til 5 i minor da det skal så lite til før man taper tre stikk. Her er det tre kjappe motspillsstikk å hente i ruterkontrakt. Den optimale kontrakten er 4 spar. Den bør kanskje finnes etter dette meldingsforløpet? Slik meldte bl.a. Lasse Aaseng og Tom Johansen:

Noen vil mene nords meldinger opp til 3 spar er sleminvitt i spar. Bedre er det nok å definere slike meldinger under 3 grand som søk etter beste utgang i første omgang. Nords 3 kløver er fjerde farge, krav. Noen tror fjerde farge brukes kun for å spørre om stopper i den fargen (ville meldt grand selv med stopper), men konvensjonen er mer fleksibel enn som så. Den som svarer på fjerde farge skal riktignok ofte melde grand med stopper i den fargen, men han bør også vurdere å vise ekstra lengde i sine farger, og om han har trekorts støtte til makkeren vil han vise det (for eks. om syd hadde hatt trekorts spar i dette tilfellet). Her har ikke syd ikke kløverstopper (ville meldt 3 grand), ikke trekorts sparstøtte, ikke sekskorts hjerter eller femkorts ruter. Så han har ingen god melding. Det som må avtales er hva melder man i de tilfellene man har ingenting å vise? Noen bruker gjenmelding av den første fargen som «nødmelding» (ingenting å fortelle om), andre bruker gjenmelding av den andre fargen (her ruter) til det formålet. Over 3 ruter meldte Johansen 3 spar, en god melding som først og fremst sier at han har en bra sparfarge, men ikke helt vet hva sluttkontrakten heter. Men da visste Aaseng det, 4 spar!

Mot 4 spar er det ingen medisin. Forsvaret kan ta to kløverstikk, men om det spilles en tredje runde kløver kan det trumfes med spar 2. Ø/V får deretter kun for hjerter ess, +620 til N/S.

Seks par fant frem til 4 spar. Ved tre bord ble det spilt 3 grand, kun ved ett av dem ble utgangen vunnet. Ved resten av bordene ble det spilt delkontrakt. Det skjedde nok ved at nord over syds gjenmelding 2 ruter tok det forsiktig og løftet til 3 ruter, og syd ga opp selv med 14 hp da han syntes det var litt for langt frem til 5 ruter.

Stemmer kartet med terrenget?

Dagens spill er hentet fra en 45 år gammel avisartikkel. Den ble hentet frem online forleden (bridgesiden CSBnew), men sto første gang på trykk i avisen Sydney Herald i 1971! Det var Australias største spiller gjennom tidene, Tim Seres som publiserte den.

Et tips før du leser videre: det er ikke alltid slik som det ser ut! Noen av de aller beste er dyktige i å tegne et bilde av situasjonen som ikke stemmer med virkeligheten.

Du kjenner nok igjen denne kombinasjonen:

5 3 2 (blindemann)


A J 6 (spillefører)    

Motstanderen til venstre spiller ut kongen i denne fargen. Dette er det såkalte Bath Coup. Det er slik at du kan (og som oftest bør) lasjere med esset. Nå kan ikke utspilleren fortsette fargen uten å gi deg både for knekten og esset. Hvis du vinner første stikk med esset og motstanderen til høyre kommer inn får forsvaret to stikk fordi knekten blir satt på mellomhånd (og de får kanskje en haug med stikk hvis det dreier seg om grandkontrakt. Å lasjere forhindrer dette.

En slik manøver er rutine for de fleste turneringspillere på et visst nivå, men det er ikke sikkert du alltid skal benytte deg av denne varianten!

Syd åpner med 1 grand (15-17, kanskje 14 gode), og nord løfter til 3 grand. Vest spiller ut kløver konge. Øst legger nieren (svakhet), og syd følger med knekten. Svaret på det første spørsmålet i denne oppgaven ser tilsynelatende enkelt ut.

Hva gjør du nå?

Det er klart at du fortsetter med kløver. Det ser ut som om syd har A-J dobbel, og at makker har lagt svakhet med nieren fra tre små. Så du kan nå presse ut esset og bete kontrakten om makker har et inntak siden han har en kløver til. Dette ser bra ut, men like etterpå innser du at du har blitt grundig ført bak lyset.

Det er ikke alltid kartet stemmer med terrenget, spesielt hvis du spiller mot en luring. 

Etter å ha lagt kløver knekt (!) i første stikk vant syd med kløver ess i andre stikk og tok ruterfinessen. Da den røk ble det ni stikk. Dette var en uvanlig start på spillet! Hvordan kunne syd finne på å gjøre det?

Tim Seres var en av verdens beste spillere på sin tid, og hans spesialtet var «deceptive play», altså forfalskninger av hvordan det egentlig sitter. Syds spesielle manøver er faktisk helt logisk. Her er forklaringen:

Spillet er fra lagkamp, så først og fremst handler det om å vinne kontrakten.

Umiddelbart ser det for syd ut som om at her er det såkalte Bath-Coup på gang. For hvis han vinner første stikk med kløver ess og øst kommer inn på ruter konge spiller han kløver gjennom, og Ø/V får fire stikk i den fargen - en bet. Og lasjerer syd i første stikk (Bath Coup) kan riktignok ikke vest fortsette i kløver, men slik N/S sine kort er sparskift en trussel for spillefører. Hvis vest får for kløver konge (liten fra syd) må han skifte til noe! Finner han sparskiftet blir det bet. Så Bath-Coup funker ikke her. Men å vinne med kløver ess funker altså heller ikke. Hadde ruter konge vært i saks ville det vært enkelt, men spillefører bør planlegge ut fra at ruterfinessen ryker. Da må han forsikre seg om at Ø/V ikke får fire kløverstikk, men han må også forsøke å unngå sparskift. Syd må gjøre det "trygt" for vest å fortsette i kløver! Derfor denne «forfalskningen» av sitsen får å få ny kløver i andre stikk, noe som etter det som skjer i første stikk ser så riktig ut fra vest sin synsvinkel ("ingen legger vel knekten under kongen med A-J-2?"). Hvis kløver hadde vært fordelt 4-3 hos motparten ville øst hatt en kløver til, men forsvaret ville da fått kun ett stikk i ruter og tre i kløver.

Populær nyttårsturnering - fortsatt ledige plasser!

Nyttårscupen i Letohallen (Jessheim BK) til helgen er kjempepopulær. Men det er fortsatt plass til noen få lag til. Interesserte kan ta kontakt med Vegard Brekke, eller melde seg på via disse linkene: 

http://www.bridge.no/ruter/turneringsinfo/1/2336. (åpningsturneringen)

http://www.bridge.no/ruter/turneringsinfo/1/2336 (lagtuneringen)

Det er åpningsturnering på fredag kveld,. Lagturneringen går av stabelen lørdag og søndag. Det er svært morsomt å registrere at turneringen har fått flere lag med som har fra unge til svært unge deltakere. I skrivende stund består startlisten av bl.a tre U-16 lag, ett U-21 og ett U-26 lag!  

Vi kommer tilbake med spill og resultater fra turneringen over helgen.

 

Veien videre for norske landslag

Da Helness-Helgemo ga seg som norske representasjonsspillere ble det noen magre år for norsk bridge internasjonalt. Vi har ventet på at andre skal ta ansvar og løfte Norge opp blant toppnasjonene igjen, slik vi var med god medaljehøsting omtrent hvert år fra tidlig 90-tall til 2008. Så var det altså slutt, og et comeback tar tid. Siden det i EM etter EM har skjedd at Norge ikke kvaller til VM i åpen klasse er det vel naturlig at mange blir utålmodige, både de som er involvert direkte og utenforstående. Da kommer forslagene, om hvordan ting kan gjøres bedre, om at det ikke er de riktige par/spillere som representerer, og at ledelsen av landslagene ikke tar de riktige grep.

Våre siste gullvinnere (EM 2008). På tide med nye triumfer?

I november publiserte jeg et leserbrev om dette temaet fra Snorre Aalberg. Her skal jeg forsøke å se på situasjonen nå (slik som jeg ser den), og synse litt om hva eventuelt kan/bør gjøres.

Utålmodighet gjør at enkelte skriker om å skifte ut ledelsen. Og det er mulig andre enn de som er satt til å gjøre jobben kunne vært bedre kvalifisert, men det er også noe som heter kontinuitet når det gjelder å oppnå resultater i sport. Hvis ledelsen er bra og har en gjennomarbeidet plan må den få nok tid til å bygge. Om «nok tid» er ett år, tre år eller ti år kan diskuteres. Hvis ikke man lykkes innen en hvis tid kommer selvsagt kritikerne på banen. Ofte litt for raskt etter min mening, selv om konstruktiv kritikk er bra.

Kaptein Wennerød - riktig mann?

Det blir ledelsen av norsk bridge internasjonalt som må ta grepene, og jeg har tillit til de som er satt til å gjøre det, landslagskapteinene Christian Wennerød (åpen), Tormod Røren (damer) og sportssjef Jon Egil Furunes.

Situasjonen for norsk bridge internasjonalt er langt i fra dyster. I 2016 så vi at norske lag gjorde det skarpt i flere internasjonale turneringer, for eksempel Heimdal BKs andreplass i Champions Cup, og at damelandslaget gikk videre til sluttspillet i World Bridge Games i Polen. I EM 2016 glapp en plass i Bermuda Bowl 2017 med liten margin for det norske laget i åpen klasse etter bra innsats. Dessuten har vi et ett par som er i den absolutte verdenseliten, Brogeland-Lindqvist. Andre norske par er i vannskorpa, dog ikke helt stabile blant de aller beste i verden selv om de ved flere anledninger har vist at de kan være på høyde med dem. Det store spørsmålene er:

Hvem bør få spille på landslaget? Hvordan bør de tas ut (uttakskriterier)? Hvordan forbereder vi lagene best mulig? Bør norske landslagspillere ha en bestemt strategi for hvordan bridgen deres skal spilles? (bør kapteinene ha en føring på det?)

Hvem?

I Norge har det i alle år vært vanlig med uttak av landslag (selection) fremfor at parene må kvalifisere seg (trials). Forut for fjorårets World Bridge Games var det trials, beste lag i en gitt uttaksturnering fikk plassen. Hva som er best av disse uttaksmodellene har alltid blitt diskutert i mange land. I USA er det rene trials, og det har mange andre land også. Fordelen med rene trials er at det da aldri er noen diskusjon i ettertid, kriteriene er krystalklare. Ulempen er at det langt i fra er sikkert at alle de beste parene er på laget som kvalifiserer seg. Med andre ord, det vil ikke sjelden skje at nasjonen stiller til et internasjonalt mesterskapet med de to beste parene, men med et tredjepar som med fordel kunne vært byttet med et klart bedre par. Fordelen med ren selection er at man da har en mulighet for å kunne stille med det aller beste laget. Det forutsetter dog at uttakskomiteen (eller som i Norge, personen som tar ut laget) treffer, for det vil alltid være subjektivt, og i noen tilfeller nokså tilfeldig hvem av to-tre par (minst) som vil gjøre det best. Så ulempen er at uttakene alltid vil bli kritisert hvis resultatene uteblir.

Den norske modellen fungerte bra fra 90-tallet og helt frem til de gode tidene stoppet opp etter EM-gullet i 2008. Årsaken til at det gikk så bra er for det første at vi hadde verdens beste par, men også at de andre parene fikk tid til å utvikle seg i å spille i internasjonal sammenheng. På nasjonalt plan var faktisk ikke alltid de uttatte parene helt dominerende, det er bare å se på resultatene fra de viktigste lagturneringene i Norge de årene, for eksempel 1.divisjon. Men vi fikk etter hvert et veldig slagkraftig lag med spillere som hadde internasjonal rutine fordi de samme parene fikk representere i flere år på rad. 

Situasjonen er ikke helt ulik nå. Vi har i åpen klasse ett par som er etablert i verdenstoppen, og vi har noen par som har hatt god nytte av å få spille mange mesterskap og tilegne seg god, internasjonal rutine. Bak det ubestridte topp-paret har vi veldig mange jevngode par, og det er ikke lett å si hvem av dem som kan slå til og gå det siste steppet slik at vi har to-eller tre internasjonale topp-par å stille med. Jeg tror derfor modellen med "selection" er grei nok for Norge også nå, men dette er det nok veldig delte meninger om.

I dameklassen er det for Norge kanskje enda jevnere. Det siste tiåret har ett damepar utviklet seg veldig bra og gjentatte ganger vist at de holder høyt internasjonalt nivå; Fuglestad-Harding. Det interessante er at det beste resultatet Norge-Damer har oppnådd (bortsett fra noen gull i nordiske mesterskap) var i 2016 med et landslag hvor ankerparet ikke var med. Et par av de antatt beste damespillerne i Norge (Thoresen og Malinowski) var helller ikke i Wroclaw hvor laget var en blanding av ganske uerfarne spillere og noen med solid erfaring. Det er grunn til å si at det som skjedde der, og med ankerparet som tilskuere, tyder på at ytterligere fremgang for Norge i dameklassen er veldig sannsynlig! At norske damespillere ved flere anledninger har prioritert å spille i åpen klasse fremfor i dameklassen er bra. Tøff matching er veien å gå for å kunne utvikle seg videre!

Opplegget Furunes (sportsjef) og Røren har lagt opp til nå ser bra ut, en stor stor tropp med aktuelle spillere er tatt ut:

Bodil Nyheim Øigarden, Bridgekameratene - Liv Marit Grude, Studentenes BK Tonje Brogeland, Flekkefjord BK - Stine Holmøy, Fosnavåg BK Maja Rom Anjer, TopBridge BC - Pernille Lindaas, Fløde BK Ranja Sivertsvik, Vadsø BK - Virginia Chediak, Kragerø BK Ann Karin Fuglestad - Marianne Harding, Farsund BK Kristine Breivik - Sølvi Remen, Bergen Akademiske BK Lisbeth K. Glærum, Åsane BK - Ann-Mari Mirkovic Juvik, Bergen Akademiske BK Gunn Helness, TopBridge BK - Ida Wennevold, Nesodden BK Lise Blågestad, TopBridge BC - Åse Langeland, Stavanger BK Torild Heskje - Gunn Tove Vist, Klepp BK.

Å danne en såpass stor tropp er viktig, for arbeidet som vil bli gjort bør gagne ikke bare de som får spille neste mesterskap, men også de andre som kanskje får en positiv utviklig noe senere og kan slå gjennom forut for, og kanskje i et senere mesterskap. Løpet er kjørt når det gjelder VM (Venice Cup) i 2017. I år er det Nordisk Mesterskap som gjelder, og satsingen fremover er åpenbart ment å være med henblikk på EM i 2018. At Norge-Damer skal kunne gjøre det skarpt der og kvalle til VM i 2019 bør være (og er helt sikkert) målet. 

 

Ann Karin og Marianne er nok snart på landslaget igjen

Wennerød forteller at han og sportsjef Furunes vil møtes etter jule/nyttårsferien, og det vil om ikke alt for lenge bli offentliggjort en bruttotropp for åpen klasse. Det har blitt dannet noen nye interessante partkombinasjoner. Det betyr også at noen lovende kombinasjoner ble brutt opp. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut.

Å utvikle et sterkt makkerpar kan ta tid, i noen tilfeller flere år. De parene jeg tenker på består imidlertid av erfarne spillere og slik jeg ser det med noenlunde lik bridgefilosofi, så det vil ikke være helt usannsynlig at de når et høyt nok nivå raskt. Vi kommer tilbake til bruttotroppen til NPC Wennerød så snart den er klar.

Forberedelser

Å utvikle laget, enkeltspiller og par må skje på flere områder. Egentrening, makkerskapsutvikling osv. må selvsagt ha høy prioritet. Dog er jeg av den oppfatning av at spillere som allerede har nådd et høyt nivå best vil utvikle seg videre gjennom knallhard matching. Den beste måten å bli bedre på er å spille mye mot god motstand, gjerne bedre lag enn vårt eget! Det betyr at en viktig del av satsingen bør være at de norske toppspillerne kommer seg ut av landet for å konkurrere. De siste årene har det til en viss grad vært et satsingsområde, og mye tyder på at det har gitt positiv effekt.

Det er imidlertid et åpenbart problem her - økonomien. Det er ikke lett, eller kanskje umulig for NBF å bruke så mye ressurser som en kunne ønske til å forberede landslagene. Det er ikke nok penger i kassa, rett og slett. Så vi må gjøre det beste ut av det, og de som virkelig har lyst til å satse på å nå verdenstoppen må finne seg i å blø litt økonomisk selv for å nå sine mål. Gevinsten kan bli at om de slår gjennom kan bridgen gjøres til en levevei. Å satse så ambisiøst er et valg den enkelte må ta selv. For de fleste vil det være umulig å kombinere en lang yrkeskarriere med det å satse på å bli profesjonell bridgespiller senere. Så å gå for bridge som sin levevei vil være et tøft og risikabelt valg, og kun noen veldig få vil lykkes. De fleste som tenker på et slikt veivalg i livet er nok ambivalente og vil ende opp med en slags middelvei som neppe fører frem. Det er kun de aller færreste som visste hva de ville da de var femten år slik som Geir Helgemo og danske Dennis Bilde gjorde, to av planetens beste betalte bridgespillerne gjorde. Likevel, mange av de norske toppspillerne satser såpass seriøst nå at det er god grunn til å håpe de kan nå toppen.

For NBF gjelder det selvsagt å se det økonomiske opp mot helheten i hva de disponible ressurser skal brukes til. Heldigvis tyder mye på at de som jobber med norske bridge internasjonalt ser hvor viktig det er med internasjonal matching. Det har blitt opprettet gode kontakter med andre bridgenasjoner slik at våre landslag kan få delta i tøffe turneringer hvor de blir matchet mot noen av de beste. De enkelte par som satser må dessuten ta initiativ selv, og komme seg ut og konkurrere mot de beste. Det er tendenser til det, både når det gjelder deltakelse store internasjonale turneringer i Europa, USA og andre steder.

Det positive når det gjelder slik matching er at Norge ikke ligger horribelt til geografisk. Selv befinner jeg i en bridgenasjon som ligger håpløst til. For oss i New Zealand er det minimum en ti-timers flyturbare å komme seg til Asia, og til Europa er det dobbelt så langt. De eneste vi ganke jevnlig kan konkurrere med er australerne som befinner seg 3-4 timer unna med fly, og selv om det er en bra bridgenasjon blir det ikke så mye nytt og utfordrende i motstanden. Norge er heldigere. Det er mulig å reise til Europa ganske billig. Så norske toppspillere kan relativt ofte få konkurrert mot franskmenn, tyskere, engelsmenn, polakker og italienere, alle blant verdens sterkeste bridgenasjoner. I tillegg kan de bryne oss mot de andre skandinaviske bridgenasjonene som også er gode.

Min konklusjon når det gjelder forberedelser av spillere og makkerpar som allerede er på landslagsnivå er at internasjonal matching bør gis veldig høy prioritet.

Hvordan (hva slags bridge) bør våre landslagspar spille?

Kan det legges en god strategi for dette på forhånd, på en måte finne en norsk spillestil som lagene følger? Bør den ikke-spillende kapteinen legge føringer for hvordan de enkelte spillere og parkombinajoner spiller, og i så fall i hvor stor grad?

Både ja og nei. Mest nei, tror jeg.

Det er bra om et landslag har en slags felles strategi. Også at andre spillere som banker på døren for en landslagsplass drøfter slikt (stil, agressivitet i meldinger osv.) er fornuftig, og kanskje at man til en viss grad samler seg om noe. Hvor spesifikt det bør være kan dog diskuteres. Men at en bridgenasjon etablerer en slags bridgekultur har vist seg å fungere godt andre steder. De mest typiske, distinkte bridgekulturene finner en kanskje i Polen og Frankrike, begge veldig sterke bridgenasjoner.

Bør kapteinen mer eller mindre kreve at lagets spillere gjør sånn eller slik? Hvor mye kan/bør han gå inn på enkeltspill, prosentsjanser, meldestil og slikt og si at dette er slik vårt lag skal spille?

På dette området har enkelte ganske sterke meninger. En av dem er Snorre Aalberg som har skrevet mye om temaet, tidligere i sin blogg, og senere i den nevnte, fyldige artikkelen som ble publisert som et leserbrev for en tid tilbake. Du kan selv lese hele hans artikkel her i bloggen (innlegget ligger under Arkiv, november 2016).

Med fare for å trekke ting ut av sammenhengen siterer jeg noen av Aalbergs synspunkter. Til spørsmålet om hvor mye kapteinen bør forsøke å påvirke hvordan lagets spillere faktisk spiller sier Aalberg bl.a.: 

"Da fordres det en ledelse som tør mene noe om spillestil og ikke minst, spillere som er lojale mot det som er bestemt i fellesskap. Ingen av de seks spillerne skal ha lov til å prøve å vinne kamper alene".

Jeg mener det kan bli feil om kapteinen i for stor grad direkte involverer seg i hvordan det rent konkret skal meldes og spilles. Hvis man hadde en bridgespiller av type Helness eller Helgemo som kaptein hadde det kanskje vært en bra ide. Men det er ikke mange av dem, og det er neppe sannsynlig at Norge eller noe annet landslag for den saks skyld noensinne vil kunne ha en kaptein som er en av verdens beste bridgespillere.

Problemene med en rigid, felles spillestil, nesten en «tvangstrøye» for den enkelte, er mange. For det første er det individualister vi snakker om. En bør for eksempel ikke båndlegge en veldig kreativ spillertype som Boye Brogeland. Gjør man det vil man miste mye av det positive han bidrar med (= en haug med IMP). Hvert makkerpar må for å kunne nå sitt potensiale uvikle sin egen stil som passer personalihetene i makkerskapet.

Jeg har hørt argumenter om at bridge er lagidrett som kan sammenlignes med for eksempel fotball og håndball. En person sa til meg i en e-post at: «Arsene Wenger tar ikke ut en spiller på Arsenals lag om han ikke innretter seg etter kollektivets spillestil og strategi, samme hvor god spilleren er. Sånn bør det være i bridge også». Nils Arne Eggen sa mange ganger at det ikke nødvendgvis er de beste spillerne som får komme på banen, men de som gjør laget best. Er slike tanker overførbare til lagbridge? Ikke helt, tror jeg. En viktig forskjell er at i lagbridge deltar kun to par til enhver tid, og de samarbeider ikke direkte med lagkameratene ved det andre bordet på samme måte som at en venstre back bør ha en god relasjon til venstre flankespiller på midtbanen osv. Nei, det kan nok ikke sammenlignes direkte, og det er også et poeng at det kan være en styrke for et lag at de har forskjellige spillertyper og parkombinasjoner som kanskje har forskjellige system og spiller med nokså forskjellig stil. Det gjør laget uforutsigbart.

Foruten generelle synspunkter om hva som skal til gjør Aalberg noen gode analyser av mange enkeltspill våre landslagsspillere har vært involvert i. Han viser i den siste artikkelen til de samme argumentene som han ytret i en tidligere publisert artikkel om temaet, og sier bl.a.:

"Min hovedkonklusjon den gang var at Norge tok for mange sjanser på seks- og syvtrinnet og gjennom det scoret vesentlig mindre IMP i slemsonen enn i andre faser av spillet (utgang – delkontrakter – motspill). Jeg mener det var mer gal innstilling enn manglende ferdigheter som var grunnen".

Igjen kan jeg være enig med Aalberg i noe, og det er at å analysere hva som har skjedd for å finne ut om det generelt er noe galt i det vi gjør i den eller den delen av bridgen vår er bra. Men å konkludere sikkert med at det faktisk er noe (veldig) galt er krevende. Man skal være klar over at det er uhyre små marginer. Det er et elementer av flaks og uflaks i bridge. Det er derfor det kalles et spill. Bridge er ikke noen eksakt vitenskap. Men hvis det er ting som tyder på at vi har mye mer uflaks enn flaks over tid er det grunn til å stille noen spørsmål. Gjør vi kanskje ofte noe som blir galt mye oftere enn det blir riktig? Å finne klare svar på slikt er dog ikke så lett. Det holder ikke med noen eksempler fra en turnering. En skal også være klar over at om noen eksempler trekkes frem og tyder på noe bestemt, er det garantert mulig å finne andre eksempler fra samme turnering hvor lignende aksjoner førte frem. Men de blir fort utelatt av den som ønsker å «bevise» noe. Den type analysearbeid Aalberg har gjort kan absolutt ha noe for seg, men man må altså være litt forsiktige med å konkludere. Den som vil svartmale kan lett få til det, og den som vil unnskylde svake resultater med uflaks eller tilfeldigheter vil ikke ha vanskeligheter med det heller. Typiske eksempler er slemspill som er litt marginale. Kanskje melder makkerparet en tøff slem som viser seg å ha noe sånt som 48% sjanse, for lite i teorien. Men idet makkerparet sitter og melder vet de sjelden akkurat prosentsatsen. Det kan for eksempel hende at om makkeren til den som tok den endelige avgjørelsen hadde en tier til i en av fargene så ville sjansen vært langt over 50% og slem ville vært helt ok å melde også ut fra en «teoretisk betraktning". Og det er sjelden slik at man under meldingene kan regne ut med sikkerhet hvor stor sjanse det er. I tillegg kommer slike ting som at en slem kan ha 30-35% sjanse i teorien, men det er med beste utspill. Motparten skal først treffe! Kanskje er det slik at hvis utspillet ikke finnes fyker slemmen lett hjem. Da kan det godt være en bra sats å melde slem, men man vet ikke. Det er ikke matematikk! Vi har også slike slemspill hvor det egentlig er null prosent sjanse – i teorien – (enorme fordelingshender med renons osv.), men det er om de treffer utspillet. Gjør de ikke det er det tretten toppstikk. Å havne i en spekulativ slem blir fort dømt nord og ned og kalt for gambling hvis det ender med bet. Men ved bordet kan det føles som gambling å ikke melde slem også hvis den kan ha en del større sjanse enn det man vet med sikkerhet. Det kan altså like gjerne være gambling å være forsiktig som å være tøff i trynet... 

Er det god bridge de gangene vi vinner slike spill, men dårlig bridge hvis vi går bet?

Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe, heter det.

Det stemmer i aller høyeste grad når det gjelder bridge. Er vi for resultatorienterte når vi vurderer vår bridge blir det veldig liten forskjell på suksess og fiasko. Det blir litt for ofte slik at de som observerer det som skjer konkluderer med enten «Det var praktisk og god, tøff bridge», eller «Det var dårlig, for mye gambling» når denne typen spill går den ene eller andre veien.

Vi bør definitivt være villige til se på vår spillestil og tørre å være kritiske. Altså, spillerne bør først og fremst gjøre det selv, kanskje sammen med andre, kanskje sammen med en coach. Men siden norske lag gjør det bra, og ikke er langt unna toppen, kan det neppe være så galt fatt. Jeg tror personlig at de norske toppspillerne ikke er så langt unna noe veldig bra også når det gjelder meldestil. Det det handler om videre er å utvikle seg enda mer i alle deler av spillet, og å finne den riktige balansen. Klarer de det tror jeg ikke det går lenge før Norge igjen vinner medaljer i internasjonale mesterskap. For det er bra med talent og det jobbes godt. Norge nærmer seg toppen.

Hvis mange kan dele mitt ganske optimistiske syn på norsk bridge sine muligheter internasjonalt fremover, håper jeg at de fleste kan være med på å støtte de norske representasjonsspillerene hundre prosent. Selvtillit og trygghet er viktig i bridge. «Selvtillit er ikke noe du har, men får», sier Nils Arne Eggen. Med det mener han (tror jeg) at du bygger selvtillit gjennom det du gjør og oppnår (opplevelser), men også gjennom å få støtte og kunne føle trygghet, og å kunne kjenne på at andre tror på deg.

Alle som følger bridgelandslagene våre må selvsagt få lov til å mene hva vi vil, og også si hva vi vil. Men kanskje kan vi generelt være litt mindre kritiske? La de norske landslagene få en solkelar følelse av at hele bridge-Norge står bak dem!

Lykke til i 2017!

Bridge for barn og ungdom - et leserbrev

Å få barn og ungdom interessert i bridge er en prioritert oppgave. Dette er noe vi kommer mer tilbake til her i bloggen. Det skjer heldigvis noe flere steder i landet. Her vil jeg gjengi et hyggelig brev fra Jo-Gaute Åsgård, Engerdal BK. Han forteller om at de ved Engerdal barne- og ungdomsskole hvor bridge har blitt introdusert.

//

Hei!

I forbindelse med juleverksted på skola holdt vi i år julekafé med bridge. Det ble en kjempesuksess, med over 50 elever fra 10 til 15 år innom! Alle spilte litt bridge, noen hele økta de var innom. Beste minnet var 11-åringen som med et bredt glis rundt munnen lasjerte første stikk for så å stikke det neste med esset, og deretter innkassere noe som ville blitt en topp i mang en klubbkveld rundt om i landet. Ho hadde spilt bridge i sju minutter!

Det går fort å lære seg hvordan spillet fungerer!

 

Vi spilte Lynbridge. Lynbridge er en ypperlig introduksjon til bridge, og det tar maks fem minutter fra elevene setter seg til de er i gang og spille. Flere elever tok med seg Lynbridge-regler hjem. Jeg legger ved reglene i denne mailen, kanskje de kan brukes av flere.

En annen lærer som var innom kunne kjapt konstantere: 'Ja, hadde jeg fått lært bridge på denna måten så!' og sikta til noen valgfagstimer på 80-tallet hun ikke fikk SÅ mye glede av. Mye av hemmeligheten tror jeg ligger i å beholde de grunnleggende elementene i spillet: Ta stikk og ha det hyggelig sammen, glem overstikk og intrafinesser.

Men vis dem gjerne hvordan man scorer ut ei kontrakt! For mange lys blir tent når de får se at det lønner seg å spille hjerter framfor kløver, eller at bet gir poeng i motsatt retning. Mange i våre distrikter er ihvertfall kjent med konseptet "De og Vi". Først til 500 er en fin start.

 

Har vi taket på dem nå, tro?

 

8 og 10. har allerede spilt bridge i løpet av noen mattetimer i høst, og begynte å rote litt i meldeboksene. Jeg hadde god hjelp av to bridge-foreldre som med-instruktører, dette er selvfølgelig gull verdt for å kunne differensiere litt!

Etter jul vil vi innfinne oss på ungdomshuset noen ettermiddager. Håpet er jo at vi klarer å engasjere 3-4 ungdommer til slutt. Dessuten er jo introduksjon til bridge i tidlig alder viktig for at disse vil gå kurs om 20 års tid.

Vi ser ellers en utfordring i å konkurrere med sjakk, som er veldig i vinden. Kanskje er det bedre hvis vi ikke tenker at det skal være en konkurranse? La elevene spille sjakk og bridge om hverandre!

God jul og godt nyttår!

Mvh Jo-Gaute Åsgård, Engerdal BK