Stemmer kartet med terrenget?

Dagens spill er hentet fra en 45 år gammel avisartikkel. Den ble hentet frem online forleden (bridgesiden CSBnew), men sto første gang på trykk i avisen Sydney Herald i 1971! Det var Australias største spiller gjennom tidene, Tim Seres som publiserte den.

Et tips før du leser videre: det er ikke alltid slik som det ser ut! Noen av de aller beste er dyktige i å tegne et bilde av situasjonen som ikke stemmer med virkeligheten.

Du kjenner nok igjen denne kombinasjonen:

5 3 2 (blindemann)


A J 6 (spillefører)    

Motstanderen til venstre spiller ut kongen i denne fargen. Dette er det såkalte Bath Coup. Det er slik at du kan (og som oftest bør) lasjere med esset. Nå kan ikke utspilleren fortsette fargen uten å gi deg både for knekten og esset. Hvis du vinner første stikk med esset og motstanderen til høyre kommer inn får forsvaret to stikk fordi knekten blir satt på mellomhånd (og de får kanskje en haug med stikk hvis det dreier seg om grandkontrakt. Å lasjere forhindrer dette.

En slik manøver er rutine for de fleste turneringspillere på et visst nivå, men det er ikke sikkert du alltid skal benytte deg av denne varianten!

Syd åpner med 1 grand (15-17, kanskje 14 gode), og nord løfter til 3 grand. Vest spiller ut kløver konge. Øst legger nieren (svakhet), og syd følger med knekten. Svaret på det første spørsmålet i denne oppgaven ser tilsynelatende enkelt ut.

Hva gjør du nå?

Det er klart at du fortsetter med kløver. Det ser ut som om syd har A-J dobbel, og at makker har lagt svakhet med nieren fra tre små. Så du kan nå presse ut esset og bete kontrakten om makker har et inntak siden han har en kløver til. Dette ser bra ut, men like etterpå innser du at du har blitt grundig ført bak lyset.

Det er ikke alltid kartet stemmer med terrenget, spesielt hvis du spiller mot en luring. 

Etter å ha lagt kløver knekt (!) i første stikk vant syd med kløver ess i andre stikk og tok ruterfinessen. Da den røk ble det ni stikk. Dette var en uvanlig start på spillet! Hvordan kunne syd finne på å gjøre det?

Tim Seres var en av verdens beste spillere på sin tid, og hans spesialtet var «deceptive play», altså forfalskninger av hvordan det egentlig sitter. Syds spesielle manøver er faktisk helt logisk. Her er forklaringen:

Spillet er fra lagkamp, så først og fremst handler det om å vinne kontrakten.

Umiddelbart ser det for syd ut som om at her er det såkalte Bath-Coup på gang. For hvis han vinner første stikk med kløver ess og øst kommer inn på ruter konge spiller han kløver gjennom, og Ø/V får fire stikk i den fargen - en bet. Og lasjerer syd i første stikk (Bath Coup) kan riktignok ikke vest fortsette i kløver, men slik N/S sine kort er sparskift en trussel for spillefører. Hvis vest får for kløver konge (liten fra syd) må han skifte til noe! Finner han sparskiftet blir det bet. Så Bath-Coup funker ikke her. Men å vinne med kløver ess funker altså heller ikke. Hadde ruter konge vært i saks ville det vært enkelt, men spillefører bør planlegge ut fra at ruterfinessen ryker. Da må han forsikre seg om at Ø/V ikke får fire kløverstikk, men han må også forsøke å unngå sparskift. Syd må gjøre det "trygt" for vest å fortsette i kløver! Derfor denne «forfalskningen» av sitsen får å få ny kløver i andre stikk, noe som etter det som skjer i første stikk ser så riktig ut fra vest sin synsvinkel ("ingen legger vel knekten under kongen med A-J-2?"). Hvis kløver hadde vært fordelt 4-3 hos motparten ville øst hatt en kløver til, men forsvaret ville da fått kun ett stikk i ruter og tre i kløver.

Populær nyttårsturnering - fortsatt ledige plasser!

Nyttårscupen i Letohallen (Jessheim BK) til helgen er kjempepopulær. Men det er fortsatt plass til noen få lag til. Interesserte kan ta kontakt med Vegard Brekke, eller melde seg på via disse linkene: 

http://www.bridge.no/ruter/turneringsinfo/1/2336. (åpningsturneringen)

http://www.bridge.no/ruter/turneringsinfo/1/2336 (lagtuneringen)

Det er åpningsturnering på fredag kveld,. Lagturneringen går av stabelen lørdag og søndag. Det er svært morsomt å registrere at turneringen har fått flere lag med som har fra unge til svært unge deltakere. I skrivende stund består startlisten av bl.a tre U-16 lag, ett U-21 og ett U-26 lag!  

Vi kommer tilbake med spill og resultater fra turneringen over helgen.

 

Veien videre for norske landslag

Da Helness-Helgemo ga seg som norske representasjonsspillere ble det noen magre år for norsk bridge internasjonalt. Vi har ventet på at andre skal ta ansvar og løfte Norge opp blant toppnasjonene igjen, slik vi var med god medaljehøsting omtrent hvert år fra tidlig 90-tall til 2008. Så var det altså slutt, og et comeback tar tid. Siden det i EM etter EM har skjedd at Norge ikke kvaller til VM i åpen klasse er det vel naturlig at mange blir utålmodige, både de som er involvert direkte og utenforstående. Da kommer forslagene, om hvordan ting kan gjøres bedre, om at det ikke er de riktige par/spillere som representerer, og at ledelsen av landslagene ikke tar de riktige grep.

Våre siste gullvinnere (EM 2008). På tide med nye triumfer?

I november publiserte jeg et leserbrev om dette temaet fra Snorre Aalberg. Her skal jeg forsøke å se på situasjonen nå (slik som jeg ser den), og synse litt om hva eventuelt kan/bør gjøres.

Utålmodighet gjør at enkelte skriker om å skifte ut ledelsen. Og det er mulig andre enn de som er satt til å gjøre jobben kunne vært bedre kvalifisert, men det er også noe som heter kontinuitet når det gjelder å oppnå resultater i sport. Hvis ledelsen er bra og har en gjennomarbeidet plan må den få nok tid til å bygge. Om «nok tid» er ett år, tre år eller ti år kan diskuteres. Hvis ikke man lykkes innen en hvis tid kommer selvsagt kritikerne på banen. Ofte litt for raskt etter min mening, selv om konstruktiv kritikk er bra.

Kaptein Wennerød - riktig mann?

Det blir ledelsen av norsk bridge internasjonalt som må ta grepene, og jeg har tillit til de som er satt til å gjøre det, landslagskapteinene Christian Wennerød (åpen), Tormod Røren (damer) og sportssjef Jon Egil Furunes.

Situasjonen for norsk bridge internasjonalt er langt i fra dyster. I 2016 så vi at norske lag gjorde det skarpt i flere internasjonale turneringer, for eksempel Heimdal BKs andreplass i Champions Cup, og at damelandslaget gikk videre til sluttspillet i World Bridge Games i Polen. I EM 2016 glapp en plass i Bermuda Bowl 2017 med liten margin for det norske laget i åpen klasse etter bra innsats. Dessuten har vi et ett par som er i den absolutte verdenseliten, Brogeland-Lindqvist. Andre norske par er i vannskorpa, dog ikke helt stabile blant de aller beste i verden selv om de ved flere anledninger har vist at de kan være på høyde med dem. Det store spørsmålene er:

Hvem bør få spille på landslaget? Hvordan bør de tas ut (uttakskriterier)? Hvordan forbereder vi lagene best mulig? Bør norske landslagspillere ha en bestemt strategi for hvordan bridgen deres skal spilles? (bør kapteinene ha en føring på det?)

Hvem?

I Norge har det i alle år vært vanlig med uttak av landslag (selection) fremfor at parene må kvalifisere seg (trials). Forut for fjorårets World Bridge Games var det trials, beste lag i en gitt uttaksturnering fikk plassen. Hva som er best av disse uttaksmodellene har alltid blitt diskutert i mange land. I USA er det rene trials, og det har mange andre land også. Fordelen med rene trials er at det da aldri er noen diskusjon i ettertid, kriteriene er krystalklare. Ulempen er at det langt i fra er sikkert at alle de beste parene er på laget som kvalifiserer seg. Med andre ord, det vil ikke sjelden skje at nasjonen stiller til et internasjonalt mesterskapet med de to beste parene, men med et tredjepar som med fordel kunne vært byttet med et klart bedre par. Fordelen med ren selection er at man da har en mulighet for å kunne stille med det aller beste laget. Det forutsetter dog at uttakskomiteen (eller som i Norge, personen som tar ut laget) treffer, for det vil alltid være subjektivt, og i noen tilfeller nokså tilfeldig hvem av to-tre par (minst) som vil gjøre det best. Så ulempen er at uttakene alltid vil bli kritisert hvis resultatene uteblir.

Den norske modellen fungerte bra fra 90-tallet og helt frem til de gode tidene stoppet opp etter EM-gullet i 2008. Årsaken til at det gikk så bra er for det første at vi hadde verdens beste par, men også at de andre parene fikk tid til å utvikle seg i å spille i internasjonal sammenheng. På nasjonalt plan var faktisk ikke alltid de uttatte parene helt dominerende, det er bare å se på resultatene fra de viktigste lagturneringene i Norge de årene, for eksempel 1.divisjon. Men vi fikk etter hvert et veldig slagkraftig lag med spillere som hadde internasjonal rutine fordi de samme parene fikk representere i flere år på rad. 

Situasjonen er ikke helt ulik nå. Vi har i åpen klasse ett par som er etablert i verdenstoppen, og vi har noen par som har hatt god nytte av å få spille mange mesterskap og tilegne seg god, internasjonal rutine. Bak det ubestridte topp-paret har vi veldig mange jevngode par, og det er ikke lett å si hvem av dem som kan slå til og gå det siste steppet slik at vi har to-eller tre internasjonale topp-par å stille med. Jeg tror derfor modellen med "selection" er grei nok for Norge også nå, men dette er det nok veldig delte meninger om.

I dameklassen er det for Norge kanskje enda jevnere. Det siste tiåret har ett damepar utviklet seg veldig bra og gjentatte ganger vist at de holder høyt internasjonalt nivå; Fuglestad-Harding. Det interessante er at det beste resultatet Norge-Damer har oppnådd (bortsett fra noen gull i nordiske mesterskap) var i 2016 med et landslag hvor ankerparet ikke var med. Et par av de antatt beste damespillerne i Norge (Thoresen og Malinowski) var helller ikke i Wroclaw hvor laget var en blanding av ganske uerfarne spillere og noen med solid erfaring. Det er grunn til å si at det som skjedde der, og med ankerparet som tilskuere, tyder på at ytterligere fremgang for Norge i dameklassen er veldig sannsynlig! At norske damespillere ved flere anledninger har prioritert å spille i åpen klasse fremfor i dameklassen er bra. Tøff matching er veien å gå for å kunne utvikle seg videre!

Opplegget Furunes (sportsjef) og Røren har lagt opp til nå ser bra ut, en stor stor tropp med aktuelle spillere er tatt ut:

Bodil Nyheim Øigarden, Bridgekameratene - Liv Marit Grude, Studentenes BK Tonje Brogeland, Flekkefjord BK - Stine Holmøy, Fosnavåg BK Maja Rom Anjer, TopBridge BC - Pernille Lindaas, Fløde BK Ranja Sivertsvik, Vadsø BK - Virginia Chediak, Kragerø BK Ann Karin Fuglestad - Marianne Harding, Farsund BK Kristine Breivik - Sølvi Remen, Bergen Akademiske BK Lisbeth K. Glærum, Åsane BK - Ann-Mari Mirkovic Juvik, Bergen Akademiske BK Gunn Helness, TopBridge BK - Ida Wennevold, Nesodden BK Lise Blågestad, TopBridge BC - Åse Langeland, Stavanger BK Torild Heskje - Gunn Tove Vist, Klepp BK.

Å danne en såpass stor tropp er viktig, for arbeidet som vil bli gjort bør gagne ikke bare de som får spille neste mesterskap, men også de andre som kanskje får en positiv utviklig noe senere og kan slå gjennom forut for, og kanskje i et senere mesterskap. Løpet er kjørt når det gjelder VM (Venice Cup) i 2017. I år er det Nordisk Mesterskap som gjelder, og satsingen fremover er åpenbart ment å være med henblikk på EM i 2018. At Norge-Damer skal kunne gjøre det skarpt der og kvalle til VM i 2019 bør være (og er helt sikkert) målet. 

 

Ann Karin og Marianne er nok snart på landslaget igjen

Wennerød forteller at han og sportsjef Furunes vil møtes etter jule/nyttårsferien, og det vil om ikke alt for lenge bli offentliggjort en bruttotropp for åpen klasse. Det har blitt dannet noen nye interessante partkombinasjoner. Det betyr også at noen lovende kombinasjoner ble brutt opp. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut.

Å utvikle et sterkt makkerpar kan ta tid, i noen tilfeller flere år. De parene jeg tenker på består imidlertid av erfarne spillere og slik jeg ser det med noenlunde lik bridgefilosofi, så det vil ikke være helt usannsynlig at de når et høyt nok nivå raskt. Vi kommer tilbake til bruttotroppen til NPC Wennerød så snart den er klar.

Forberedelser

Å utvikle laget, enkeltspiller og par må skje på flere områder. Egentrening, makkerskapsutvikling osv. må selvsagt ha høy prioritet. Dog er jeg av den oppfatning av at spillere som allerede har nådd et høyt nivå best vil utvikle seg videre gjennom knallhard matching. Den beste måten å bli bedre på er å spille mye mot god motstand, gjerne bedre lag enn vårt eget! Det betyr at en viktig del av satsingen bør være at de norske toppspillerne kommer seg ut av landet for å konkurrere. De siste årene har det til en viss grad vært et satsingsområde, og mye tyder på at det har gitt positiv effekt.

Det er imidlertid et åpenbart problem her - økonomien. Det er ikke lett, eller kanskje umulig for NBF å bruke så mye ressurser som en kunne ønske til å forberede landslagene. Det er ikke nok penger i kassa, rett og slett. Så vi må gjøre det beste ut av det, og de som virkelig har lyst til å satse på å nå verdenstoppen må finne seg i å blø litt økonomisk selv for å nå sine mål. Gevinsten kan bli at om de slår gjennom kan bridgen gjøres til en levevei. Å satse så ambisiøst er et valg den enkelte må ta selv. For de fleste vil det være umulig å kombinere en lang yrkeskarriere med det å satse på å bli profesjonell bridgespiller senere. Så å gå for bridge som sin levevei vil være et tøft og risikabelt valg, og kun noen veldig få vil lykkes. De fleste som tenker på et slikt veivalg i livet er nok ambivalente og vil ende opp med en slags middelvei som neppe fører frem. Det er kun de aller færreste som visste hva de ville da de var femten år slik som Geir Helgemo og danske Dennis Bilde gjorde, to av planetens beste betalte bridgespillerne gjorde. Likevel, mange av de norske toppspillerne satser såpass seriøst nå at det er god grunn til å håpe de kan nå toppen.

For NBF gjelder det selvsagt å se det økonomiske opp mot helheten i hva de disponible ressurser skal brukes til. Heldigvis tyder mye på at de som jobber med norske bridge internasjonalt ser hvor viktig det er med internasjonal matching. Det har blitt opprettet gode kontakter med andre bridgenasjoner slik at våre landslag kan få delta i tøffe turneringer hvor de blir matchet mot noen av de beste. De enkelte par som satser må dessuten ta initiativ selv, og komme seg ut og konkurrere mot de beste. Det er tendenser til det, både når det gjelder deltakelse store internasjonale turneringer i Europa, USA og andre steder.

Det positive når det gjelder slik matching er at Norge ikke ligger horribelt til geografisk. Selv befinner jeg i en bridgenasjon som ligger håpløst til. For oss i New Zealand er det minimum en ti-timers flyturbare å komme seg til Asia, og til Europa er det dobbelt så langt. De eneste vi ganke jevnlig kan konkurrere med er australerne som befinner seg 3-4 timer unna med fly, og selv om det er en bra bridgenasjon blir det ikke så mye nytt og utfordrende i motstanden. Norge er heldigere. Det er mulig å reise til Europa ganske billig. Så norske toppspillere kan relativt ofte få konkurrert mot franskmenn, tyskere, engelsmenn, polakker og italienere, alle blant verdens sterkeste bridgenasjoner. I tillegg kan de bryne oss mot de andre skandinaviske bridgenasjonene som også er gode.

Min konklusjon når det gjelder forberedelser av spillere og makkerpar som allerede er på landslagsnivå er at internasjonal matching bør gis veldig høy prioritet.

Hvordan (hva slags bridge) bør våre landslagspar spille?

Kan det legges en god strategi for dette på forhånd, på en måte finne en norsk spillestil som lagene følger? Bør den ikke-spillende kapteinen legge føringer for hvordan de enkelte spillere og parkombinajoner spiller, og i så fall i hvor stor grad?

Både ja og nei. Mest nei, tror jeg.

Det er bra om et landslag har en slags felles strategi. Også at andre spillere som banker på døren for en landslagsplass drøfter slikt (stil, agressivitet i meldinger osv.) er fornuftig, og kanskje at man til en viss grad samler seg om noe. Hvor spesifikt det bør være kan dog diskuteres. Men at en bridgenasjon etablerer en slags bridgekultur har vist seg å fungere godt andre steder. De mest typiske, distinkte bridgekulturene finner en kanskje i Polen og Frankrike, begge veldig sterke bridgenasjoner.

Bør kapteinen mer eller mindre kreve at lagets spillere gjør sånn eller slik? Hvor mye kan/bør han gå inn på enkeltspill, prosentsjanser, meldestil og slikt og si at dette er slik vårt lag skal spille?

På dette området har enkelte ganske sterke meninger. En av dem er Snorre Aalberg som har skrevet mye om temaet, tidligere i sin blogg, og senere i den nevnte, fyldige artikkelen som ble publisert som et leserbrev for en tid tilbake. Du kan selv lese hele hans artikkel her i bloggen (innlegget ligger under Arkiv, november 2016).

Med fare for å trekke ting ut av sammenhengen siterer jeg noen av Aalbergs synspunkter. Til spørsmålet om hvor mye kapteinen bør forsøke å påvirke hvordan lagets spillere faktisk spiller sier Aalberg bl.a.: 

"Da fordres det en ledelse som tør mene noe om spillestil og ikke minst, spillere som er lojale mot det som er bestemt i fellesskap. Ingen av de seks spillerne skal ha lov til å prøve å vinne kamper alene".

Jeg mener det kan bli feil om kapteinen i for stor grad direkte involverer seg i hvordan det rent konkret skal meldes og spilles. Hvis man hadde en bridgespiller av type Helness eller Helgemo som kaptein hadde det kanskje vært en bra ide. Men det er ikke mange av dem, og det er neppe sannsynlig at Norge eller noe annet landslag for den saks skyld noensinne vil kunne ha en kaptein som er en av verdens beste bridgespillere.

Problemene med en rigid, felles spillestil, nesten en «tvangstrøye» for den enkelte, er mange. For det første er det individualister vi snakker om. En bør for eksempel ikke båndlegge en veldig kreativ spillertype som Boye Brogeland. Gjør man det vil man miste mye av det positive han bidrar med (= en haug med IMP). Hvert makkerpar må for å kunne nå sitt potensiale uvikle sin egen stil som passer personalihetene i makkerskapet.

Jeg har hørt argumenter om at bridge er lagidrett som kan sammenlignes med for eksempel fotball og håndball. En person sa til meg i en e-post at: «Arsene Wenger tar ikke ut en spiller på Arsenals lag om han ikke innretter seg etter kollektivets spillestil og strategi, samme hvor god spilleren er. Sånn bør det være i bridge også». Nils Arne Eggen sa mange ganger at det ikke nødvendgvis er de beste spillerne som får komme på banen, men de som gjør laget best. Er slike tanker overførbare til lagbridge? Ikke helt, tror jeg. En viktig forskjell er at i lagbridge deltar kun to par til enhver tid, og de samarbeider ikke direkte med lagkameratene ved det andre bordet på samme måte som at en venstre back bør ha en god relasjon til venstre flankespiller på midtbanen osv. Nei, det kan nok ikke sammenlignes direkte, og det er også et poeng at det kan være en styrke for et lag at de har forskjellige spillertyper og parkombinasjoner som kanskje har forskjellige system og spiller med nokså forskjellig stil. Det gjør laget uforutsigbart.

Foruten generelle synspunkter om hva som skal til gjør Aalberg noen gode analyser av mange enkeltspill våre landslagsspillere har vært involvert i. Han viser i den siste artikkelen til de samme argumentene som han ytret i en tidligere publisert artikkel om temaet, og sier bl.a.:

"Min hovedkonklusjon den gang var at Norge tok for mange sjanser på seks- og syvtrinnet og gjennom det scoret vesentlig mindre IMP i slemsonen enn i andre faser av spillet (utgang – delkontrakter – motspill). Jeg mener det var mer gal innstilling enn manglende ferdigheter som var grunnen".

Igjen kan jeg være enig med Aalberg i noe, og det er at å analysere hva som har skjedd for å finne ut om det generelt er noe galt i det vi gjør i den eller den delen av bridgen vår er bra. Men å konkludere sikkert med at det faktisk er noe (veldig) galt er krevende. Man skal være klar over at det er uhyre små marginer. Det er et elementer av flaks og uflaks i bridge. Det er derfor det kalles et spill. Bridge er ikke noen eksakt vitenskap. Men hvis det er ting som tyder på at vi har mye mer uflaks enn flaks over tid er det grunn til å stille noen spørsmål. Gjør vi kanskje ofte noe som blir galt mye oftere enn det blir riktig? Å finne klare svar på slikt er dog ikke så lett. Det holder ikke med noen eksempler fra en turnering. En skal også være klar over at om noen eksempler trekkes frem og tyder på noe bestemt, er det garantert mulig å finne andre eksempler fra samme turnering hvor lignende aksjoner førte frem. Men de blir fort utelatt av den som ønsker å «bevise» noe. Den type analysearbeid Aalberg har gjort kan absolutt ha noe for seg, men man må altså være litt forsiktige med å konkludere. Den som vil svartmale kan lett få til det, og den som vil unnskylde svake resultater med uflaks eller tilfeldigheter vil ikke ha vanskeligheter med det heller. Typiske eksempler er slemspill som er litt marginale. Kanskje melder makkerparet en tøff slem som viser seg å ha noe sånt som 48% sjanse, for lite i teorien. Men idet makkerparet sitter og melder vet de sjelden akkurat prosentsatsen. Det kan for eksempel hende at om makkeren til den som tok den endelige avgjørelsen hadde en tier til i en av fargene så ville sjansen vært langt over 50% og slem ville vært helt ok å melde også ut fra en «teoretisk betraktning". Og det er sjelden slik at man under meldingene kan regne ut med sikkerhet hvor stor sjanse det er. I tillegg kommer slike ting som at en slem kan ha 30-35% sjanse i teorien, men det er med beste utspill. Motparten skal først treffe! Kanskje er det slik at hvis utspillet ikke finnes fyker slemmen lett hjem. Da kan det godt være en bra sats å melde slem, men man vet ikke. Det er ikke matematikk! Vi har også slike slemspill hvor det egentlig er null prosent sjanse – i teorien – (enorme fordelingshender med renons osv.), men det er om de treffer utspillet. Gjør de ikke det er det tretten toppstikk. Å havne i en spekulativ slem blir fort dømt nord og ned og kalt for gambling hvis det ender med bet. Men ved bordet kan det føles som gambling å ikke melde slem også hvis den kan ha en del større sjanse enn det man vet med sikkerhet. Det kan altså like gjerne være gambling å være forsiktig som å være tøff i trynet... 

Er det god bridge de gangene vi vinner slike spill, men dårlig bridge hvis vi går bet?

Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe, heter det.

Det stemmer i aller høyeste grad når det gjelder bridge. Er vi for resultatorienterte når vi vurderer vår bridge blir det veldig liten forskjell på suksess og fiasko. Det blir litt for ofte slik at de som observerer det som skjer konkluderer med enten «Det var praktisk og god, tøff bridge», eller «Det var dårlig, for mye gambling» når denne typen spill går den ene eller andre veien.

Vi bør definitivt være villige til se på vår spillestil og tørre å være kritiske. Altså, spillerne bør først og fremst gjøre det selv, kanskje sammen med andre, kanskje sammen med en coach. Men siden norske lag gjør det bra, og ikke er langt unna toppen, kan det neppe være så galt fatt. Jeg tror personlig at de norske toppspillerne ikke er så langt unna noe veldig bra også når det gjelder meldestil. Det det handler om videre er å utvikle seg enda mer i alle deler av spillet, og å finne den riktige balansen. Klarer de det tror jeg ikke det går lenge før Norge igjen vinner medaljer i internasjonale mesterskap. For det er bra med talent og det jobbes godt. Norge nærmer seg toppen.

Hvis mange kan dele mitt ganske optimistiske syn på norsk bridge sine muligheter internasjonalt fremover, håper jeg at de fleste kan være med på å støtte de norske representasjonsspillerene hundre prosent. Selvtillit og trygghet er viktig i bridge. «Selvtillit er ikke noe du har, men får», sier Nils Arne Eggen. Med det mener han (tror jeg) at du bygger selvtillit gjennom det du gjør og oppnår (opplevelser), men også gjennom å få støtte og kunne føle trygghet, og å kunne kjenne på at andre tror på deg.

Alle som følger bridgelandslagene våre må selvsagt få lov til å mene hva vi vil, og også si hva vi vil. Men kanskje kan vi generelt være litt mindre kritiske? La de norske landslagene få en solkelar følelse av at hele bridge-Norge står bak dem!

Lykke til i 2017!

Bridge for barn og ungdom - et leserbrev

Å få barn og ungdom interessert i bridge er en prioritert oppgave. Dette er noe vi kommer mer tilbake til her i bloggen. Det skjer heldigvis noe flere steder i landet. Her vil jeg gjengi et hyggelig brev fra Jo-Gaute Åsgård, Engerdal BK. Han forteller om at de ved Engerdal barne- og ungdomsskole hvor bridge har blitt introdusert.

//

Hei!

I forbindelse med juleverksted på skola holdt vi i år julekafé med bridge. Det ble en kjempesuksess, med over 50 elever fra 10 til 15 år innom! Alle spilte litt bridge, noen hele økta de var innom. Beste minnet var 11-åringen som med et bredt glis rundt munnen lasjerte første stikk for så å stikke det neste med esset, og deretter innkassere noe som ville blitt en topp i mang en klubbkveld rundt om i landet. Ho hadde spilt bridge i sju minutter!

Det går fort å lære seg hvordan spillet fungerer!

 

Vi spilte Lynbridge. Lynbridge er en ypperlig introduksjon til bridge, og det tar maks fem minutter fra elevene setter seg til de er i gang og spille. Flere elever tok med seg Lynbridge-regler hjem. Jeg legger ved reglene i denne mailen, kanskje de kan brukes av flere.

En annen lærer som var innom kunne kjapt konstantere: 'Ja, hadde jeg fått lært bridge på denna måten så!' og sikta til noen valgfagstimer på 80-tallet hun ikke fikk SÅ mye glede av. Mye av hemmeligheten tror jeg ligger i å beholde de grunnleggende elementene i spillet: Ta stikk og ha det hyggelig sammen, glem overstikk og intrafinesser.

Men vis dem gjerne hvordan man scorer ut ei kontrakt! For mange lys blir tent når de får se at det lønner seg å spille hjerter framfor kløver, eller at bet gir poeng i motsatt retning. Mange i våre distrikter er ihvertfall kjent med konseptet "De og Vi". Først til 500 er en fin start.

 

Har vi taket på dem nå, tro?

 

8 og 10. har allerede spilt bridge i løpet av noen mattetimer i høst, og begynte å rote litt i meldeboksene. Jeg hadde god hjelp av to bridge-foreldre som med-instruktører, dette er selvfølgelig gull verdt for å kunne differensiere litt!

Etter jul vil vi innfinne oss på ungdomshuset noen ettermiddager. Håpet er jo at vi klarer å engasjere 3-4 ungdommer til slutt. Dessuten er jo introduksjon til bridge i tidlig alder viktig for at disse vil gå kurs om 20 års tid.

Vi ser ellers en utfordring i å konkurrere med sjakk, som er veldig i vinden. Kanskje er det bedre hvis vi ikke tenker at det skal være en konkurranse? La elevene spille sjakk og bridge om hverandre!

God jul og godt nyttår!

Mvh Jo-Gaute Åsgård, Engerdal BK

 

 

Juleturneringer

Resultater fra diverse julecuper rundt omkring i landet vil tikke inn under resultater på NBF sin hjemmeside, og noe vil bli postet på Facebook også. Her har vi fått tak i linken til resultater og spillstensiler fra juleturneringa som Os BK arrangerte andre juledag:

http://bridge.no/var/ruter/html/1457/2016-12-26.htm

Suverene vinnere ble Jim og Svein Olai Høyland (61,7%). Kampen om andreplassen ble jevn. Christian Bakke og Bjørn Olav Ekren snappet den foran Ann Mari Mircovic Juvik og Ole Kvamme (begge parene oppnådde 58,3%).

Her et spill uten noe stort spillepoeng, og meldingene ser med åpne kort ut som ganske enkle også. Så hvis alle hadde gjort alt riktige burde det blitt samme resultat ved samtlige bord, men sånn er nesten aldri. 

N/S har 33 hp, og slem står enkelt både i minor- og grandkontrakt. Men det er ikke alltid like opplagt å finne frem, og i dette tilfellet åpnet mange med svake 2 spar eller 2 ruter Multi som øst i andre hånd. Sperremeldinger gjør det vanskelig for motparten, men de kan ha sin pris. I dette tilfellet ble ett Ø/V-par spillende 2 spar doblet. Det kostet 1100, for dyrt selv mot slem. Halvpartene av N/S-parene ved de andre bordene var i utgang, resten i lilleslem.

Å vinne 6 grand er ikke noe problem, Ø/V kan kun få for ruter ess. Det er imidlertid i parturnering alltid viktig å lese med lys og lykte etter ekstra stikk. Hvis vest spiller ut spar og øst legger kongen er det tolv enkle. Da bør spillefører forsøke ruter tidlig i et forsøk å lure til seg det trettende hvis han med esset ikke tar for det (her kan liten ruter fra nord funke). Uten spar ut til kongen (la oss si øst åpnet med Multi-2 ruter og vest spiller ut hjerter) er det fristende å legge opp kortene og si at de får for ruter ess. Men det går vel an å forsøke? Etter hjerter ut til damen, liten ruter fra nord. Hvis øst legger liten og damen vinner kan spillefører gå for gull, dog med en hvis fare for å gå beit. Han har nå fem stikk i kløver, ett i ruter og fire i hjerter foruten spar ess. Det er elleve, men om han føler seg sikker på at sparfinessen går er det tolv uten flere ruterstikk, og slik det sitter kommer i så fall det trettende nesten av seg selv etter å ha fått ett ruterstikk helt i starten av spillet. Hjerterstikkene tas, så fem runder kløver. Før den siste kløveren ser det slik ut:


På kløver 9 er øst ferdig. Kaster han ruter ess står resten. Så øst kvitter seg med en spar. Da kaster syd ruter 10, og avlutningen blir spar til knekten fulgt av spar ess som feller kongen. Spar dame vinner det trettende stikket.

 

  

 

Julekvelden kom tidlig i år

 "I thought it was Christmas"

Det var New Zealanderen Mike Cornells eksakte ord da han fortalte et spill fra den dramatiske avslutningen av VM for par i Wroclaw tidligere i år.

For oss bridgespillere her i New Zealand var det som skjedde under World Games i Wroclaw det største ikke bare i 2016, men noensinne i bridgesammenheng. Ikke nok med at laget vårt hang med helt til kvartfinalen i lagturneringen (den beste prestasjonen den lille bridgenasjonen New Zealand noensinne har fått til), men det resultatet ble knust noen dager etter i parturneringen da en sensasjonell gullmedalje ble vunnet av Bach-Cornell. Seieren kom dog ikke uten et voldsomt drama både ved bridgebordet og etterpå. For først ble det 2.plass, Auken-Welland utnevnt til gullvinnere  Så ble resultatet omgjort til delt gull flere dager etter pga. av en feilscoring som ikke ble oppdaget under spillingen. Hadde spillet blir korrekt scoret ville Bach-Cornell vunnet med liten margin, dog fire ganger større enn den minimale marginen Auken-Welland først ble utropt som vinnere med.  

Det spiller ingen rolle, resultatet og delt gull er nå offisielt. Før spillestart i den kommende nyttårscupen her i Auckland vil Ashley Bach og Mike Cornell få utdelt sine gullmedaljer. I den etterfølgende turneringen er det ikke bare undertegnede som klør etter å sette dem på plass for å fortelle at det er greit å være verdensmestre, men på hjemmbane må det også tas stikk for å vinne!

Gjennom å ha jobbet med spillene fra VM-par for å skrive en artikkel til VM-boka har jeg sett hvor ekstremt jevn og spennende avslutningen av VM-turneringen var. Begge parene spilte glimrende, men de hadde også en god del flaks mot slutten. De to parene som kunne vinne mot slutten vekslet om å lede. Hvis en ser bort fra feilscoringen så var det kun noen få poeng som skilte hele tiden, ofte mindre enn 10 poeng, og med 50 poeng for en topp så var selvagt utfallet helt uvisst til siste kort var spilt.

Dette spillet kom da det var kun fire spill igjen. Kiwiene var da 11,22 poeng foran.


Det normale var delkontrakt i hjerter eller spar av Ø/V, og flere steder endte det med +110. Slik gikk meldingene ved Bach-Cornell sitt bord, med mine helter som Ø/V (syd giver, alle i sonen):


Starten ser tilforlatelig ut, bortsett fra nords 1 grandmelding uten sparstopper, kanskje? Forklaringen er at over kunstig 1 kløver (dette var polsk 1 kløver) viser Bachs (vest) 1 spar enten ruterfarge, eller begge major (såkalt Suction). Da han i neste runde kom tilbake med 2 hjerter hadde han fortalt om begge major. Og der skulle nok meldingene dødd ut, en sunn kontrakt. Mange lar seg tydeligvis provosere av denne konvensjonen, og de vil liksom ikke la seg bli utmeldt. Syds dobling er i beste fall en gambling. Da nord foreslo 3 ruter var katastrofen etablert for N/S, og Cornell ga det som normalt er nådestøtet i sånne spill med sin dobling.

                                              
Santa Claus: "Have you been a good boy this year, Mr. Cornell?

 

Ja, dette var vel julekvelden allerede i september?

Etter å ha tatt to hjerterstikk og registrert at vest like etterpå fikk to sparstikk trodde nesten ikke Cornell sine egne øyne. De hadde allerede fire stikk mot 3 ruter doblet i sonen, og han satt med K-10 sjette i trumf som ikke var spilt ennå! Det var egentlig minst 1100 rett ned. Spillet var det siste i den runden, og de var i tidsnød. Cornell fikk litt panikk da han var redd spillet hvor de tilsynelatende hadde en ren topp skulle bli dratt inn. Derfor mistet han helt konsentrasjonen og surret fælt, undertrumfet en gang og ble etter hvert innspilt for å måtte gi enda ett unødvendig stikk til spillefører. Det ble likevel +800 til Ø/V. "Never mind", tenkte nok Cornell. Men det skulle vise seg at det kostet. Ett par hadde +870 som Ø/V, og tre andre hadde notert +800. Så i stedet for de "sikre" 50 poengene for en topp ble det 45 poeng, 5 bortkastede poeng helt unødvendig. Tre spill senere var det over, og da hadde paret 3,78 poeng for lite til å kunne feire gull på det tidspunktet. Julenissen hadde vært på plass, men Cornell tok ikke imot hele julepresangen! Gullfeiringen ble det derfor ikke før noen dager senere, etter et komitemøte i World Bridge Federation. Julenissen i år var vel egentlig WBF!

Med denne lille "julekveldhistorien" ønskes alle GOD JUL her fra sommerlige Auckland!     

                                                          

Godt motspill

Av og til diskuterer bridgespillere hva som er de beste motspillsavtalene; lavt eller høyt kort som styrke, ulike (3-5-7-9) kort som styrke, noen mener kanskje såkalt «odds and even» (ulikt kort er styrke, likt kort er Lavinthal) er best, og så «krangles» det litt om hva som er best av svenske eller norske fordelingskast, bruk av Lavinthal i stedet for styrke/svakhetskast osv.

Min påstand er at hvilket signalsystem man benytter ikke spiller så stor rolle. Det har ikke så mye å si HVA man har avtalt å bruke, det som er viktig er HVORDAN man bruker det! Med hvordan menes selvsagt ikke måten man fysisk legger kort og slike ting som har blitt så mye snakk om i det siste i forbindelse med de sjokkerende jukseavsløringene. Det er nemlig mulig å hjelpe makker med signaler innenfor regelverket. Et vanlig styrke- eller svakhetskast for eksempel, Lavinthalsignaler, invitt osv, og hvis man har et fleksibelt signalsystem kan man bruke de enkle signalene på en lur måte for å få makker til å spille det du ser er riktig fra din side av bordet, men som kanskje ikke er så opplagt fra hans synsvinkel.

Jeg tror motspillsystemet bør være ganske enkelt og med klare definisjoner for de forskjellige posisjonene, men dog ikke for rigid. For eksempel man ikke legge styrke i en farge bare fordi man har gode kort i den fargen, og man behøver heller ikke legge svakhet i en farge man har ingenting. Du signaliserer for å si hva du tror er riktig motspill, ikke for å fortelle hva slags kort du faktisk har. Hvis det er en lavinthalsituasjon idet du godspiller din farge i grand kan du for eksempel «fake» hvor du har ditt inntak for å villede spillefører hvis du vet at makkeren din ikke kommer inn uansett. Det har ingen hensikt å signalisere til din makker hvis han ikke har bruk for det!

Med utgangspunkt i et spill jeg refererte i en artikkel i siste nummer av Bridge i Norge skal jeg her beskrive hvordan en viktig, men ganske enkel del av motspillsmetodene kan brukes på en god måte. Dette bør være relevant for mange, fordi motspillet gikk galt ved flere bord besatt av internasjonale spillere under World Games i Wroclaw. 


Øst har vist 12-14 grand og er i 3 grand. Syd spiller ut en liten hjerter, og det går liten fra vest, nieren fra nord og esset fra spillefører. Den første tanken syd gjør seg er kanskje at utspillet var blink, makker kan ha K-10-9 i hjerter. I andre stikk tar spillefører kløverfinessen, og nord kommmer inn på kongen. Derfra kommer spar 2 til østs dame og kongen. Hva nå? Spar tilbake ser nærliggende ut, men hva om spillet ser slik ut:

Eksempel 1

Hvis det ser slik ut er hjerter fra syd riktig motspill, for med spar tilbake fyker kontrakten hjem. Slik så imidlertid hele spillet ut i virkeligheten:

Eksempel 2

 

Hvis N/S har gode motspillsavtaler og bruker dem riktig er det opplagt å spille spar. Hvorfor?

Jeg skal besvare det spørsmålet med en beskrivelse av en logisk og nyttig måte å bruke en enkel avtale. Dette er ikke komplisert, og min oppriktige oppfatning er at mange ofte gjør motspill for komplisert. Det er for mye Lavinthal, blanding av signaler i ganske like situasjoner, og ved å komplisere blir det ofte uklart. Jeg er tilhenger av litt sånn "Rema 1000" bridge på dette området, "det enkle er ofte det beste".

Da spillet forekom i Wroclaw gikk de fleste bet i 3 grand. Jeg forteller i min artikkel at Tor Helness fikk en fin gavepakke i dette spillet. Da han tok kløverfinessen var nord på feil side i læreboka og lasjerte! Helness ble ikke grisk, og da han innså at med to kløverstikk var det ni sikre lot han være å ta nok en kløverfinesse for overstikk, og tok de ni – trodde han. På kløver ess falt kongen så han fikk elleve stikk der de fleste gikk to bet! Andre steder føk 3 grand hjem fordi nord spilte hjerter tilbake idet de var inne på kløver konge. Det kan være riktig motspill hvis kortene er annerledes, men det er ganske sikkert mye bedre sjanse for bet ved å skifte til spar. I mitt referat fra en kamp sa jeg noe sånt som at siden nord ikke fant sparskiftet føk kontrakten hjem. Jeg trodde det var det som hadde skjedd. Nå som siste BIN har kommet ut ble jeg korrigert av de involverte. Nord skiftet faktisk til spar, men da syd kom inn spilte hun mer hjerter, antagelig i håp om den sitsen med K-10-9 i hjerter hos nord.

Å spille spar etter å ha vunnet med kongen er opplagt hvis man har den enkle motspillsavtalen jeg her skal beskrive, hvis de bruker den korrekt: «invitt inne i spillet» (attitude subsequent leads).

I enkelthet er det at hvis man skifter til ny farge og spiller et lite kort lover det en honnør. Hvis man bruker fordeling også i farger det skiftes til senere i spillet blir det ofte gjetting om hvilke honnører makker sitter med. Jeg er temmelig sikker på at invitt er best inne i spillet fordi det uti spillet ofte begynner å bli kritisk, og da er det ofte viktig å vise hvor de forskjellige honnørene befinner seg. Mange bruker «invitt inne i spillet», men det er antagelig en del spillere som ikke har tenkt særlig nøye gjennom hvordan det kan brukes til å styre motspillet. Det er nemlig ikke slik at man alltid skal/må spille et lite kort om man har en honnør i fargen. Når det skal spilles et lite eller større kort avgjøres av hva den som spiller kortet vil at skal skje videre. Slik kortene så ut i virkeligheten i Wroclaw (eksempel 2, nord hadde AJ-femte i spar og ikke hjerter konge) spiller nord spar 2 – invitt – som oppfordrer syd til å fortsette fargen. Hvis nord derimot har den konstruerte beholdningen med spar ess og K-10-9 i hjerter (eksempel 1) vil han selvsagt at syd spiller hjerter hvis han kommer inn, og derfor bør nord med de kortene skifte til spar 7, eller kanskje enda bedre spar 9, selv om han altså har spar ess!

«Invitt inne i spillet» sier altså i slike situasjoner egentlig ikke noe eksakt om hva  man har i fargen, men det forteller hva man ønsker skal skje. Generelt er det dog greit å være ganske konsekvent og spille et lite kort hvis man har en honnør, og et stort kort (så tydelig som mulig) hvis man ikke har en honnør i fargen. Det er i kun slike spesielle tilfeller hvor man må hjelpe makker at et stort kort kan spilles selv om man har en honnør. Sånn er det med styrke- og svakhetskast også i enkelte motspill. Styrke forteller egentlig ikke hva man har i fargen, men hva man vil skal skje i motspillet sett fra egen side av bordet.

Jeg mener bestemt at det er galt å blande inn Lavinthal og slikt i situasjoner som egentlig er en styrke-/svakhetsituasjon, eller invitt- eller fordelingskastsituasjon. Hvis man er for ambisiøse med hensyn til dette er det alt for stor fare for mistolking av signalet da det jo er to mennesker som må tenke helt likt hele tiden hvis det skal klaffe. "Det enkle er ofte det beste!"

Vi tar med et par eksempler til på denne tankegangen.

Eksempel 3

Øst er i 4 spar, og syd spiller ut ruter 9. Spillefører stikker hos vest og legger selv knekten, så tar han sparfinessen. Nå kan forsvaret ta tre kløverstikk – en bet. Men idet nord kommer inn på kløver ess vet han ikke om han skal spille kløver tilbake, eller gi syd en ruterstjeling. Fra hans synsvinkel så jo den utspilte ruter 9 ut som kortfarge, kanskje singelton. Så nord vet ikke sikkert hva som er riktig, men det gjør syd. Så det er syd som skal styre dette. Idet han skifter til kløver spiller han denne gangen kløver 2 – invitt. Det kortet bør han ikke spille om han har singel ruter og ønsker seg en stjeling!

Eksempel 4

Også her er øst i 4 spar. I dette tilfellet ville kontrakten lett blitt betet med kløver ut. Da tar forsvaret to kløverstikk og en stjeling hos nord, og senere får syd for trumfkongen. Men syd spiller naturlig ut sin single ruter 9. Spillefører vinner hos vest og legger selv knekten, så tar han sparfinessen (det kan være case for å spille spar ess og mer spar her, men det hjelper ikke når han som har singelton ruter også har tre trumf). Nå må ikke syd spille kløver 2! Gjør han det kan det for nord se ut som om det er i kløver forsvaret skal ta stikkene sine (som i eksempelet over), og hvis nord spiller kløver tilbake fyker kontrakten hjem. Inne på spar konge bør syd bevisst forlede makkeren sin med hensyn til kløversituasjonen og spille kløver 9! Da har ikke nord noen grunn til å gjøre noe annet enn å vinne med kløver ess og spille ruter. Syd trumfer og tar for kløver konge – en bet.

Jule- og nyttårsbridge

Det er tid for juleferie, men veldig mange bridgespillere tar aldri helt ferie fra hobbyen sin. Det spilles jule- og nyttårscuper over hele landet. De fleste av de turneringene er parturneringer, enkelte steder med en litt større sosial faktor enn turneringene ellers i året. Man skal jo kose seg i julen! Noen av disse juleturneringene spilles allerede før jul, andre i mellomjulen.

På NBF sin hjemmeside finner du informasjon/innbydelser, så kanskje kan du ta deg tid til å spille bridge en dag eller kveld, innimellom familieselskapene?

I Letohallen ved Gardermoen spilles lagturnering første helgen i januar - Nyttårscupen - som arrangeres av Jessheim BK. Kontaktperson Vegard Brekke melder at det er plass til mange flere enn de som til nå har meldt seg på. I 2016 deltok 39 lag. Her litt mer info om dette arrangementet: https://www.facebook.com/groups/358566437578221/permalink/909775152457344/

Tilbakeblikk

Det nærmer seg jul og nyttår, og da passer det med et lite tilbakeblikk på noe av det som skjedde i bridgeåret 2016.

Norsk bridge har hatt fremgang internasjonalt i året som har gått. Heimdals andreplass i Champions Cup, damelandslaget innsats i World Games hvor de gikk til sluttspillet, Lindqvist-Brogelands resultater i USA og Vicky Chediaks seier i Women's Online Bridge Festival er blant flere sterke resultater. Det er grunn til å både håpe og tro at norsk bridge kan gjenerobre sin posisjon som en av topp-nasjonene i internasjonal bridge.

Vicky vant WBF sin onlineturnering

Men det mest dramatiske som skjedde i 2016 var utvilsomt avslutningen av og etterspillet etter World Paris i Wroclaw i september. Der ble det en finish av sjeldent format i kampen om gull mellom Auken-Welland (som representerer Tyskland) og mine lagkamerater Bach-Cornell fra New Zealand. Paret fra den lille bridgenasjonen New Zealand er selvsagt sterkt, men at de skulle ta VM-gull for par var det neppe mange som trodde. På hjemmebane og i Australia gjør de det skarpt veldig ofte, men de er ikke så dominerende. Derfor bør den fantastiske innsatsen deres i Polen gi håp for noen og enhver, for eksempel mange bra norske par. Vi har jo sett også tidligere at det går an, for eksempel for noen år siden i Ostende hvor Terje Lie og Nils Kåre Kvangraven tok EM-bronse og var nære på å vinne hele greia.

Etter parturneringen i Wroclaw ble det et voldsomt etterspill pga. en feilscoring som hadde gitt Auken-Welland en topp i et spill de skulle hatt litt under middels. Det var en åpenbar feilscoring, 4 hjerter ble spilt med elleve stikk overalt av Ø/V, men ved deres bord ble spillet scoret som 4 hjerter av N/S, +450 på feil side! Tidspress og korte pauser samt en liten periode med få folk i scoringsteamet får ta skylden, men slikt skal selvsagt ikke skje. Gullmeldaljene ble utdelt til feil par, og spørsmålet var om det kunne gjøres noe med det etter at medaljesermonien var over, tidsfristen for korreksjon for lengst ute, og de fleste allerede hjemvendt eller på tur til sine respektive land. Ganske overraskende endte det med at WBF gjorde om resultatet. De endret ikke gullvinnere, men det bestemte at det skulle være delt gull mellom de to parene - en avgjørelse de fleste kanskje kan leve med?

Avslutningen av turneringen var høydramatisk. I den siste sesjonen (ti spill) lå det og vippet mellom de to parene, de vekslet mellom å lede fra spill til spill. Kun noen få poeng skilte. Michael Cornell vil ergre seg resten av livet for en +800 han fikk tak i hvor det egentlig var 1100 lette. Normalt koster ikke slikt noe særlig. Litt for fornøyd med noe som så ut som julekvelden midt i september slurvet han og mistet minst en bet mot motpartens katastrofale kontrakt, 3 ruter doblet. Det kostet faktisk 5 poeng, og seiersmarginen i favør av Auken-Welland var (feilscoringen ikke medregnet) til slutt på 3,78 poeng (0,07%). 

I første spill i turneringens siste runde fikk Auken-Welland etter godt motspill tak i en hårfin bet i en 2 kløver doblet som så ut som den greit kunne vinnes. Så før det aller siste spillet ledet de med 7,78 poeng, nesten ingen ting tatt i betraktning at en topp var verd 50 matchpoeng. Så kom siste spill hvor Ashley Bach viste sin klasse.

Ashley var i den normale utgangen 3 grand som vest. Han fikk liten hjerter ut til damen og esset. Fortsettelsen var kløver ess og kløver til knekten som ble stukket med damen. Kanskje var det noe Smith-signal involvert, for syd fortsatte ikke med hjerter, men skiftet til liten spar. Den gikk til nords konge, og mer spar gikk til syds nier og vests knekt. Nå spilte Ashley ruter til kongen og var kjempehappy over at den stod slik at han kunne få innkassert sine tre godspilte kløverstikk. På dem kastet han en hjerter og to ruter. Dette var igjen:


Idet det ble spilt spar til esset i diagramsituasjonen ble nord utsatt for et valg av type pest eller kolera. Hvis han kastet en hjerter ville vests konge felle knekten - ti stikk. Hvis nord kastet ruter knekt ville han bli innspilt på det da single esset for å være nødt til å spille hjerter rett opp i saksen - også ti stikk. Nord så at ingen av de avkastene ville hjelpe og satset på at syd hadde ruter dame. Så han kastet ruter ess, men da ga vests ruter dame det tiende stikket. Pluss 630 var verd 92 %, eller 46 matchpoeng. Kunne Auken-Welland få godt over middels (39 matchpoeng) i siste spill slik at de sikret seieren?

Ashely Bach trodde nok han hadde avgjort det hele

Bach og Cornell var ferdige ganske tidlig etter siste runde og da de kom ut av spillelokalet løp de nærmest bort til resultattavla. Der stod det bak deres navn: siste sesjon: 75%, Rank: 1. Overall rank: No. 1.

Mange kom over og gratulerte dem, men det var litt i tidligste laget. Auken-Wellands siste spill var fortsatt ikke kommet med i systemet. De hadde spilt som Ø/V mot et par som hadde stoppet i 2 grand og ikke fått mer enn åtte stikk. Det ga det tyske paret 42 matchpoeng, tre mer enn de behøvde. Mike Cornell gikk rundt og ergret seg grønn over det slurvete motspillet like før slutt da han trodde han hadde en topp mot 3 ruter doblet. Men resultatene var offisielle, Auken-Welland var gullvinnere.

Trodde alle.

Men det gikk altså mange dager før avgjørelsen om hvem som skulle ha gull ble tatt, og det skjedde dessverre i et komitemøte, ikke ved bridgebordet. En av bridgehistoriens mest dramatiske avslutninger av et mesterskap ga altså delt førsteplass.  

Umulig spilleføring - Mestertreffen

Torsdag kveld vant Ove Mong – Aslak Dirdal (Egersund BK) på landsbasis med 68,7 %. Vinnerne mandag-onsdag ble nevnt i går, og alle resultatene på landsbasis finner du på NBF sin hjemmeside.

Da jeg så gjennom resultatene og jevnførte med de på forhånd lagede kommentarene for onsdag ble en feil oppdaget. Beklager det, men unnskyldningen får være at når man lager kommentarer til 108 spill i rask rekkefølge kan det fort koke litt i kålen (i alle fall for meg). Her er spillet og antagelsene om hva som kunne/burde skje:


Syd har en helt naturlig åpning (alt for sterk for svake 2). I tredje melderunde (over 2 spar) har syd et valg mellom å si 2 grand med sparstopperen sin, eller vise sekskortsfargen i hjerter. Velger han 2 grand kommer de i 3 grand, en håpløst utgang hvor det blir minst to bet. Det er normalt best å vise ekstra lengde i en av fargene sine på makkers fjerde farge-melding. I 4 hjerter er det sjanser. Syd vinner første stikk og spiller hjerter. La oss si vest tar for esset og spiller spar dame fulgt av mer spar som syd stjeler. Da spilles hjerter dame som tar med seg østs nier, så hjerter 10 til knekten. Vest spiller enda en spar og syd stjeler. Han har fortsatt en stor trumf som kan ta ut vests siste hjerter, og idet den fjerde trumfrunden spilles ser det slik ut:


På hjerter 8 må øst kaste inn håndkledet. Han er alene om å holde begge minorfargene og må gi opp en av dem. Men kontrakten bør gå bet. Idet hjerter spilles fra syd i andre stikk bør vest legge liten. Da er nord inne, og spillefører får ikke spilt mer trumf uten å spille seg hjem i ruter (ødelegger forbindelsene til skvisen) eller ved å stjele spar eller kløver. Stjeler han seg over til syd får vest tid nok til å korte spillefører enda en gang, og vest vil da få tre trumfstikk.

N/S: -100

//

Her er det en soleklar feil i antagelsen om spillets forløp. Inne på spar ess i første stikk vil selvsagt spillefører starte med A-K i kløver og kaste spar knekt. Så ville vel de fleste ha spilt trumfkongen. Da ser det ut til å kunne bli kun to hjertertapere og en rutertaper, men det blir nok bet med beste motspill. Spillefører må innom hjerter to ganger, og hver gang blir han trumfkortet med spar fra vest. Idet han skal sette opp ruterfargen sin vil han i så fall være uten trumf, og øst får til slutt både ett stikk i ruter og ett i kløver.  

Motspillsavtaler i Mestertreffen

Vinnere på landsbasis i Mestertreffen ble:

Mandag:  Odd Furustøl – Piotr Demianczuk, Bergen Akademiske (68,0 %), Tirsdag: Svein Skarpenes – Geir Austad, Flekkefjord BK (70,1 %), Onsdag: Roald Mæsel - Katja Nilsen (69,8 %). Torsdagens resultater var ikke klare i skrivende stund.

Vi tar med et interessant spill fra onsdagens turnering. Her er kommentarene til spillet slik vi så det på på forhånd: 

//

Noen vil som øst sikkert melde 4 hjerter direkte over 1 hjerter. Men vest kan være fullstendig blank, og er han det har utgang dårlige utsikter. Dobler etterfulgt av en løft til 2 hjerter ville vist rundt 16-17, kanskje 18 poeng (med vanlig åpning passes på 1 hjerter om ikke nestemann melder). 3 hjerter bør følgelig bety ca. 19-20 poeng. Vest må her huske at han ikke har lovet noe som helst, og med en dobbelton og fin trumf bør han legge på til 4 hjerter.

Dessverre går den brukbare utgangen bet om motspillet klaffer. Forsvaret kan ta to kløverstikk og en stjeling, og de må senere få ett stikk i spar også. For å få til betemotspillet må N/S ha orden i signalene sine. De som legger fordeling i en slik posisjon (ess-ustspill med damen tredje hos blindemann) må gjette. Syd kan da ha to eller fire kløver. Har han fire kløver kan godt sparskift i andre stikk være riktig motspill. Skjer det blir det ti stikk. De som legger styrke/svakhet på ess (eller konge) utspill selv med damen tredje i bordet får ingen problemer. Syd legger styrke, og nord fortsetter kløverspillet med kongen og en til slik at syd får seg en stjeling – en bet. N/S: +50 //

I ettertid ser vi at de aller fleste Ø/V-parene var i 4 hjerter. Overalt kom kløverhonnør ut, enten esset eller kongen. Omtrent en fjerdedel av N/S-parene fikk tak i beten, enten fordi de spiller med styrke/svakhet i denne posisjonen, eller fordi nord gjettet på at syd hadde to kløver om de bruker fordelingskast på honnørutspill med damen tredje hos blindemann.

Hvis N/S bruker styrke/svakhet og lavt som styrke må vest gjøre sitt beste i stikk en, og det er å skjule toeren. Men det hjelper ikke om N/S har bra avtaler, for syds kløver 4 kan ikke være svakhet. Det er fra nords synsvinkel bare ett skjult kort som er lavere enn fireren, og om syd har tre eller fire små ville han lagt (burde lagt) en høyere kløver som svakhet, ikke den nest laveste. Så beten bør være ganske grei å få tak i for N/S om de har disse avtalene.

Nesten halvparten av Ø/V-parene vant 4 hjerter. 

RKK - den største fargeklatten

Roy Kristiansen, alias RKK, Onkel Roy eller bare Onkel er den største fargeklatten norsk bridge noensinne har hatt. Han gikk bort for noen år siden da han var 63 år. I helgen spilles RKK minneturnering. Turneringen ser ikke overraskende ut til å være veldig populær. Et stort antall bridgespillere samles i Oslo for å minnes den mest spesielle bridgespilleren og personen jeg har møtt. Og jeg har møtt mange spesielle folk.

RKK var en fantastisk bridgespiller med et ekstraordinært talent for spillet. Men det var mer med han enn talentet for bridge. RKK tok veldig mye plass både fysisk og mentalt samme hvor han befant seg, men han stjal også en plass i hjertene til et enormt antall mennesker – inkludert meg. Det var ikke alltid bare koselig, det må sies. Vi var ikke alltid bare happy med alt som skjedde heller, det må også innrømmes. Men gudbevaremegvel hvor mye moro han skapte.

Onkel Roy: "Hører du, den kontrakten stod, bare så du er klar over det"

RKK er opphavet til en endeløs rekke ganske utrolige historier. Utrolige, men sanne historier som fortelles og gjenfortelles hver gang bridgespillere møtes. Og historiene kommer til å bli fortalt i fremtiden og. Mange har sagt det burde blitt skrevet en bok om RKK. Det er mer nok stoff til det, ja til flere bøker for den sakens skyld. Noen innvender dog at når den eventuelle boken blir utgitt vil sikkert utenforstående si noe i retningen: «Ja, det var morsomt, men det er ingen som tror på at alt det der har skjedd, det er rett og slett for usannsynlig».

Tro meg, «alt det der» skjedde...

Det er ikke bare i Norge RKK huskes. Hans nokså spesielle væremåte sjokkerte nok noen for eksempel da han med plastposen sin kom buldrende inn på et eller annet hotell eller spillelokale, et eller annet sted i verden, primært for å spille i en eller annen bridgeturnering. De fleste ble imidlertid sjarmert rett i senk. Han hadde enormt mange venner overalt, foruten hele Skandinavia også i Polen, Kroatia, Spania og Cuba samt flere andre land.

Da vi en gang var på Cuba og spilte ble han den store favoritten for mange som aldri hadde møtt han før, ikke minst de eldre overklassefruene fra Sør-Amerika. De velkledde fruene lot seg ikke affisere av at han ikke alltid kom i nyvaskede klær. Det var ikke nødvendigvis tid nok til å tenke på den slags for RKK. Den gode, gamle shortsen og ei t-skjorte fikk gjøre nytten. Det var ikke overraskende RKK som ble den desidert mest populære dansepartneren for Emma Castro, Fidels søster.

I helgen kommer en haug bridgespillere til å hygge seg i RKKs ånd, og det blir garantert mange som forteller historiene som de fleste har hørt mange ganger, men som vi likevel elsker å høre en gang til.

Dessverre får ikke jeg anledning til å være tilstede i helgen. Det er liksom ikke bare å sette seg på trikken for meg som ville vært nødt til å reise fra New Zealand. Men «hører du»: Jeg har ikke glemt deg Roy, og kommer aldri til å glemme deg heller, «bare så du er klar over det».

Monsterhånd i Mestertreffen

Under Mestertreffen tirsdag fikk spillerne som satt nord utlevert en sjelden hånd, kanskje en av de sterkeste hendene mange av dem noensinne har hatt.

La oss si syd og vest passer. Med slik fordeling og veldig sterke kort er det ikke noen dum strategi å åpne på ett-trinnet. Men her er det 25hp, så kravåpning er nødvendig. Hvis øst passer og syd avgir det forventede 2 rutersvaret melder nord 3 kløver som naturlig krav. Her får han støtte i kløver. Det er vel alt han trenger for å melde slem? Jeg synes 4 grand er opplagt nå, og om syd har ruter ess er det storeslem på gang. Syd viser imidlertid ingen ess (Key Cards) så nord avslutter med 6 kløver. Slik så hele spillet ut:

Meldingene gikk sikkert ganske forskjellig fra det skisserte flere steder, for eksempel kan jo både vest og øst finne på å melde. Her er mine kommentarer til spillet før det ble spilt i går kveld:

//Både syd og vest har langfarger, men hendene er ikke helt egnet for sperreåpninger. Også øst har langfarge, og om nord hadde åpnet med 1 i minor ville 2 spar – svakt innhopp – vært aktuelt i disse soneforholdene med en passet makker. Noen vil helt sikkert melde som Ø/V, men nord har nesten slem på egen hånd og svært mange vil havne i 6 kløver. Det er en brukbar kontrakt som normalt avhenger av ruter ess foran. Her sitter esset riktig, men spillefører er uheldig da øst får en stjeling i andre stikk etter ruter ut til esset og mer ruter. Om ikke øst spiller ut sin singelton kan slemmen fyke hjem (har fortsatt et rutervalg). N/S: -100//

6 kløver med en bet er et naturlig resultat. Jeg sjekket i en klubb som spilte tirsdag. Der var noen N/S-par i 3 grand og noterte elleve stikk etter sparutspill. Hvis ikke nord får vite om kløvertilpasningen er ikke den kontrakten unaturlig. Ved et bord ble 6 grand vunnet etter kløver knekt i utspill, mens resten gikk bet i 6 kløver.

Så snart syd støtter kløver må nesten nord ta sjansen på slem. Den avhenger sett fra hans synspunkt kun av at syd har hjelp i ruter (damen), eller at syd har spar konge (gir avkast for en ruter), eller om syd har ingenting (men kløvertilpass) kan godt 6 kløver stå likevel, om ruter ess sitter riktig. Slik hele spillet så ut vinnes 6 kløver om det ikke kommer ruter ut til esset og ruter til stjeling, men spillefører må i så fall gjette ruteren.

En kuriositet: Jeg tviler på at noen fant det som GIB-analysen ikke hadde problemer med. Og det bør heller ikke spillere forsøke på, for det er kun bridge med åpne kort. Høyeste mulige kontrakt i dette spillet er nemlig 6 ruter spilt av syd! Hvis nord spiller ruterkontrakt vil kløver ut til stjeling bete slemmen. Med syd som spillefører er det ingen medisin for forsvaret hvis GIB'en spiller! Syd får komme inn ved å stjele en hjerter, og ruter til kongen sikrer kun en taper i fargen slik det sitter. Merk at riktig rutervariant med denne fargen faktisk er liten til kongen. Hvorfor ikke knekten la løpe, damen kan vel like godt sitte foran som esset? Å ta finesse med dette går bra om damen sitter dobbel foran. Det går opp i opp med esset dobbel foran (hvor liten til kongen går bra) så sitter fargen to-to er det fifty-fifty hva man skal gjøre. Men tilleggsjansen med liten til kongen er at øst (eller vest) har damen singel. For hvis det er motsatt tre-en sits, øst har esset singel hjelper det ikke å ta finessen, vests dame tredje vil gi stikk senere uansett. Og A-Q-x foran hjelper heller ikke siden vest da alltid vil få to stikk i fargen. 

Litt mer matte

Jeg liker egentlig best å fokusere på det logiske i bridge. Men selv om jeg til stadighet sier at jeg ikke liker å gjøre bridge til en matematisk øvelse så kan vi idag se på hvorfor en bestemt fargebehandling matematisk sett er bedre enn alternativet. Spillet er fra mestertreffen i går kveld (mandag), og til spillene som brukes i Mestertreffen denne uken har jeg laget kommentarer. Dette spillet inneholder noen vurderinger i meldingene samt at det handler om å spille med oddsen, selv om det ikke viste seg å være riktig akkurat i dette spillet i går kveld.

Hvis man evner å spille på beste prosentsjanse veldig ofte vil det i det lange løp bli mange poeng. Men ikke glem det faktum at prosentsjansene er om du ikke tar i betraktning informasjon fra meldinger, utspill og spillet så langt, for slik informasjon kan ikke sjelden føre til at det logisk sett er riktig å spille annerledes en kalkulatoren forteller deg!

Her er spillet, og min på forhånd lagede kommentar:

//

Nord bør ikke melde Stayman med 3-4-3-3 fordeling og verdier både her og der. Noen kan være fristet til å sleminvitere (for eks. med kvantitativ 4 NT), men med 11 hp og helt jevn fordeling er det ikke nok (maksimalt 32 balanserte til sammen). Utspillet vinnes av syd. Hjerter ess tas først, så spilles ruter til tieren (ikke damen, for vest kunne ha hatt ruter konge singel og da er liten mot nord første gangen løsningen. Det gir om vest faktisk har kongen singel fire ruterstikk mot kun tre hvis damen eller knekten spilles først, dekket av singel konge. Og en ruterfinesse til kan jo tas senere hvis liten til tieren står som her. Hjerterfinessen tas (syd er ikke synsk). Senere får Ø/V kun for kløver ess, og det blir elleve stikk. Det blir de samme stikkene i hjerterkontrakt hvis ikke hjerter dame toppes ut. Med denne hjerterfargen isolert sett er beste sjanse å ta finessen heller enn å toppe. Finesse blir riktig med damen tredje, fjerde eller femte foran. Å toppe er kun riktig om damen sitter dobbel bak, en betydelig mindre sjanse. Merk dog at hjerter ess bør tas først, det er helt unødvendig å gi bort stikk til en eventuell dame singel hos vest. N/S: +460 //

Dette var det som ble sagt i kommentaren vi har lagt ut til klubbene. La oss gå litt dypere inn i det. (og her kan de som ikke liker slik "prosentbridge" gjerne hoppe av)

Det er altså litt for lite verdier hos nord for å kunne tenke på slem. Det blir sjelden tolv stikk om det er to balanserte hender mot hverandre, og de til sammen har ca. 30-31 poeng, eller til og med når det er 32 poeng til sammen. Her har syd kort som passer godt mot nord sine, og derfor er det visse sjanser for tolv stikk. Men både ruterfinessen og hjerterfinessen må gå, så slem er for hardt. GIB-analysen (computeranalyse) en ofte finner på spillstensiler vil imidlertid fortelle deg at N/S kan vinne +990 og +980. Det ser en med det menneskelige øye også. Det er jo "bare" å toppe ut hjerter dame! Men hvis du gjør det har du ikke spilt på beste sjanse. Det riktige er å ta hjerterfinesse, ikke toppe etter damen dobbel bak som tilfeldigvis er det riktige denne gangen. Og husk, ta en honnør først med en slik kombinasjon for ikke å tape stikk til damen singel bak!

Så hvis du har spilt korrekt vinner du elleve stikk i hjerter, eller elleve stikk i 3 grand hvis du har meldt korrekt. Hvorfor er det ikke hipp som happ om man skal toppe etter damen eller ta finesse? Dette er ren matematikk. Det er fem hjerter ute, og av alle mulige kombinasjoner av dem er det mange flere hvor damen kan fiskes opp enn antallet kombinasjoner hvor damen dobbel er hos vest. Hvis du ikke liker formler og regnestykker kan det gjøres slik (men ikke når du sitter og spiller!);

Disse hjerterne mangler: Q-8-7-6-4

Vi ser bort fra damen singel, og 5-0 (begge deler oppdages om en honnør spilles først), og det er heller ikke interessant med damen fjerde eller tredje hos vest da det alltid blir en hjertertaper samme hva du gjør. Det er de sitsene hvor det ene valget blir riktig og det andre feil som er noe poeng å se på. Det er:

Q8         764

Q7         864

Q6         874

Q4         876

 

Dette er de fire kombinasjonene hvor det er riktig å toppe hjerteren. 

Så har du seks andre kombinasjoner med hjerterfargen 3-2:

87          Q64

86          Q74

84          Q76

76          Q84

74          Q86

64          Q87

Med disse sitsene er det riktig å ta finessen. Det betyr at det er seks mot fire i favør å ta finessen hvis fargen sitter 3-2, eller 60% mot 40% om man vil. Hvis fargen må sitte 3-2 (hvis en mangler tieren og nieren, så fargen også må sitte 3-2 for å gi fire stikk) er det følgelig 60/40 i favør av å ta finessen fremfor å toppe. Men i dette spillet er hjerteren helt tett. Derfor vil å ta finesse lykkes også med fire hjerter hos øst, og det er fire sitser til (åtteren, syveren, sekseren eller fireren singel hos vest). Totalt er det altså med denne fargekombinasjonen hele ti sitser hvor det bir riktig å ta finessen, mens det kun i fire tilfeller blir riktig å toppe.

Dette er sannsynlighetsberegning, og vi ser vel logisk selv uten utdanning i faget at det må være størst sjanse å ta finessen?

I praksis?

En annen mye enklere måte å gjøre slikt på er å tenke fargelengde. Det er logisk at det er større sjanse for å finne et bestemt kort blant flere kort (her tre hos øst) enn blant noen få kort (her to hos vest).

Det kan selvsagt i bridge være godt å vite litt om prosentsjansene, men du behøver ikke regne prosenter i detalj! Det er normalt nok å vite det viktigste variantene, som for eksempel denne, at å toppe etter damen med åtte stykker gir mindre sjanse enn å ta finesse, mens det med ni stykker er litt bedre å topp enn å ta finesse, men med ni er det jevnere (bare en liten overvekt i forhold til å toppe). Og ikke glem at det veldig ofte er andre faktorer, som for eksempel at den ene motspilleren er storfarvoritt til å ha alle honnørpoengene, eller at du vet mye om fordelingen hos motparten.  

Enkel matte

Det ble ingen norsk suksess i Reisinger Teams, så Brogeland-Lindqvist sin 2.plass i Mitchell-BAM turneringen og deres 7.plass i Blue Ribbon Pairs, samt at Jon Solli Hansen dro Geir Helgemo til en 14.plass i Blue Ribbon Pairs ble sett med norske øyne beholdingen i det amerikanske mesterskapet i Orlando. (Forutsatt at jeg ikke har misset noen bra prestasjoner av nordmenn i en av de andre sideturneringene der borte. I så fall, tips meg gjerne om det) 

Fra bulletinen sakser jeg et spill av en av mine favorittskribenter, Eddie Kantar. Han leverer alltid instruktive spill med klare poeng og gode tips som kan være nyttige også i lignende spill. Dette spillet du nå kan prøve deg på handler om å spille på beste sjanse. Undertegnede er ikke tllhenger av å gjøre bridgen til en matematisk øvelse. Det er selvsagt greit å vite om odds og prosentersjanser, men det er så ofte faktorer som spiller inn og gjør matematikken unøyaktig. Mer viktig enn å regne ut på tiendelen den matematiske prosentsjansen for de forskjellige sjansene er å benytte seg av all tilgjengelig informasjon i meldinger, utspill og det videre spill. Dessuten kan det ofte være et eller annet som gjør at du tror på noe bestemt som kanskje ikke er den største matematisk beste sjansen. Jeg har sansen for spillere som tør spille på det de tror på, vel og merke hvis det oftere blir riktig enn galt.

Noen ganger er det dog enkel matte som skal til for å se hva som er beste sjanse. Ikke sjelden handler det om å få med seg mer enn en sjanse.

 


Vest åpnet med 3 spar, og etter pass fra nord sa øst 4 spar. Du hadde ingen problemer med å melde 5 kløver som du fikk spille. Makker la opp noen verdier, så kontrakten har sjanser. Vest spiller ut spar dame til esset. Hvordan spiller du?

Det kan se naturlig ut å ta trumffinessen, og det er vel en femti prosent sjanse, er det ikke? Nei, det går ikke bra i femti prosent av tilfellene, for det hjelper ikke om kongen sitter i saksen hvis han har tre eller fire kløver. Kongen må sitte dobbel eller singel i saks for at fargen skal være uten taper. Det er viktig å tenke seg om før man spiller fra bordet i slike spill som dette hvor du bør innse med det samme at nord er inne for siste gang. Hva skal du bruke det inntaket til? Her er det opplagt bedre å spille ruter mot kongen i andre stikk. Det er en ren femti prosent sjanse at ruter ess er hos øst. Riktignok kan det da noen ganger gå ruter ess fra øst og ruter til stjeling, men det er ikke så sannsynlig siden vest ikke spilte ut ruter som mange ville gjort om de hadde singelton. Så rutersjansen du prøver i andre stikk er så godt som 50%, bedre enn muligheten du har hvis du tar kløverfinessen. Om vest viser seg å ha ruter ess har du en ekstra sjanse , kongen singel i kløver. Det er bare fire kløver ute, og kongen singel er en av de 3-1 sitsene. Så å bruke det ene inntaket til nord for å spille ruter er klart best, og det er jo bedre å ha to muligheter enn en!

Hele sitsen:

 

Bra norsk avslutning i Blue Ribbon

Amerikanske Jeff Meckstroth og Eric Rodwell vant Kaplan Blue Ribbon Pairs. De to har vunnet haugevis av amerikanske mesterskap, og akkurat dette parmesterskapet har de vunnet tre ganger som makkerpar. 

 

Av de norske kom Boye Brogeland-Espen Lindqvist sterkt og endte som nr. 7 i det knallharde feltet. Også Jon Solli Hansen og Geir Helgemo avsluttet bra og ble til slutt nr. 14 i finalen.

Fredag (amerikansk tid) starter den aller mest prestisjetunge turneringen, Reisinger. Det er lagturnering med Board-A.Match beregning. Vi håper på flere gode norske resultater der, og kommer tilbake med resultater og spill fra den turneringen.

Link til resultatene i Blue Ribbon: http://live.acbl.org/event/NABC163/BLUE/6/summary

 

 

Tynne 3.håndsåpninger - bløff, system, eller ulovlig

Å åpne i 3.hånd uten egentlig å ha åpning har alltid vært en strategi blant turneringspillere. Om dette er en vinnende strategi, og hva oppsiden eventuelt er, kan diskuteres. Det sier jeg noe om litt lenger nede i denne artikkelen.

Mange har sendt meg e-poster om dette temaet. De synes håndhevingen av lovverket er ulogisk. Her forklarer NBFs Harald Skjæran på en grei måte hvordan NBFs praksis er når det gjelder vurdering av 3.håndsåpninger, og hvorfor.

Skjæran: «De internasjonale reglene, som vi også følger i Norge, er klare på at å ha avtale om å åpne med mindre enn åtte medfører at systemet er HUM (Highly Unusual Method»). Internasjonalt har man imidlertid ikke etablert noen praksis for hvordan man skal behandle 3.håndsåpninger som bryter denne bestemmelsen».

Alt dette virker greit. Det som kan være litt uklart er når det bør betraktes som «å ha avtale om å å åpne med mindre enn åtte».

Skjæran forteller videre at NBFs LU (Lovutvalget) har det jeg oppfatter som en ganske streng tolkning av dette, og at det ikke aksepteres strekking av grensene. Men det er fortsatt lov å avgi psykiske meldinger i bridge. Så hvis en 3.håndåpning er langt unna en vanlig åpningshånd (grovt villedende) er det en psykisk melding, og godkjennes. Hvis hånden ligner på en åpning bortsett fra at det er kun syv hp godkjennes den ikke. Den er å anse som en systemmessig åpning, altså HUM, og hvis det ikke er deklarert er det ulovlig. Det er her det kan synes som om praksisen kan slå feil ut hvis en spiller en sjelden gang åpner med 7 hp (det er ingen avtale i makkerparet) med ei hånd som bortsett fra de manglende honnørpoengene ligner på en åpning. Praksisen for håndheving av lovverket på dette punktet gjør da at helt tullette meldinger godkjennes, mens en melding som kan ha mye for seg som konstruktiv melding (god bridge) blir underkjent.

Noen ganske ferske avgjørelser i NBFs lovutvalg har skapt diskusjon på grasrotplanet i norsk bridge. Jeg vil i det følgende ikke gå så mye inn på de avgjørelsene i detalj. Hvis du ønsker å lese mer om dem så er de tilgjengelige for alle, og du finner dem her:

http://bridge.no/Organisasjon/Komiteer-og-utvalg/Lovutvalg/Appeller-2016

Hva kan man åpne med, og hva er ulovlig?

Skjærans forklaring på hvordan vi i norsk bridge praktiserer dette er egentlig ganske klar og tydelig. Men temaet er under diskusjon, noe som kan tyde på de både innen NBFs LU og internasjonalt ikke er helt sikre på om dette fungerer perfekt.

Skjæran: «LU er i gang med å se nærmere på dette, og bli enda klarere i grensegangen. Og man håper vel at det også internasjonalt skal komme klare bestemmelser på dette».

Uten å ha studert materialet detaljert i de nevnte sakene er det naturlig å stusse på at to tilsynelatende lignende saker skal ha blitt dømt forskjellig. I et tilfelle ble en åpning med 6 hp og knekten femte i åpningsfargen godkjent, fordi «det er en lovlig psykisk melding», og såvidt jeg forstår var det bl.a fordi åpningsfargen var tynn. Meldingen ble ansett som grovt villedende. I det andre tilfellet ble en lignende åpning med 7hp, men med K-Q-10 sjette i åpningsfargen underkjent pga. den såkalte åttepoengsregelen og fjernet fra meldingsforløpet. Dette skurrer for meg, og praktiseringen av lovverket kan da synes å utlilsiktet føre til litt «antibridge». At en åpning med en elendig farge blir godkjent mens en hånd med samme antall hp, men en sterk farge blir underkjent virker vel ulogisk hvis en tenker «bridgemessig»? Det blir i så fall litt sånn at den «dummeste» meldingen (den med elendig farge) er lovlig, mens en melding som har bridgemessig oppside (bl.a fordi det er en bra hånd, og for å antyde et utspill) blir underkjent. Det er altså en (lovmessig) forklaring på dette. Men forklaringen kan synes å være basert i at det brukes to forskjellige argumenter? Godkjenning av den «dumme» meldingen skjer fordi den betraktes som psykisk melding, mens melding med en hånd som det har noe for seg å melde med blir ikke godkjent fordi meldingen er i henhold til system og ikke er «psykisk nok» (?), den er ikke villedende nok!

Det er ganske opplagt at dette kan virke ulogisk, uoversiktlig og frustrerende for den vanlige spiller.

Åttepoengsregelen

Da denne regelen for en tid siden ble synliggjort av en turneringleder i Norge (og skrevet om bl.a i Snorre Aalbergs blogg) ble jeg litt overrasket. Jeg har alltid trodd det i 3.hånd var ganske fritt frem for å være kreativ. Å diskutere dette med flere internasjonale spillere viste at de fleste trodde omtrent det samme som meg, og svarene tyder på at de ikke hadde hørt om noen åttepoengsregel i det hele tatt, i alle fall ikke spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger.

Slik jeg oppfatter åttepoengsregelen dreier den seg om å definere system. Et system hvor åpningsmeldinger (uansett i hvilken hånd) kan innebære mindre enn «vanlig» åpning er et HUM-system. Mange mener 3.håndsåpning er en litt annen sak da det alltid har vært vanlig å åpne med litt av hvert i den posisjonen. Det kan virke som om NBF har valgt å bruke denne regelen ikke bare for definisjon av system, men spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger. Man har valgt å si at en åpning med mindre enn åtte hp enten er en psykisk melding, eller en systemmessig melding.

Å snakke med internasjonale turneringledere gjorde det heller ikke mye klarere. De visste om regelen som forklart her av Skjæran, men mer som en definisjon av system. Og den internasjonale praksisen for håndheving i forhold til 3.håndsåpninger synes uklar. Mange internasjonale turneringsledere snakker om frekvens. En slik åpning med mindre enn åtte hp i 3. hånd en sjelden gang er ifølge dem ikke å betrakte som systemmessig, ikke noen makkerskapsavtale, altså er det ikke å betrakte som at det spilles et HUM-system. Man kan ikke si at makkerparet har det som avtale sånn uten videre. Med andre ord virker det som om den norske praksisen på dette området er strengere enn den internasjonale.

Ordet som av flere internasjonale turneringsleder blir brukt om dette er altså frekvens. Hvis et par åpner ofte med mindre enn åtte hp i 3. hånd er det enten frekvente psykiske meldinger, noe som er i gråsonen med hensyn til makkerskapsavtaler, eller å betrakte som ren, systemmessig avtale. Makkeren vet mye mer om hva som foregår enn motparten. Hvis dette skjer ofte er det en del av avtalene deres, eller systemet deres om man vil, og da må det deklareres at de spiller et HUM-system. Dette høres ikke helt galt ut for meg, men det gjenstår selvsagt også å definere hva som er «ofte» i denne sammenhengen.

Spania vs. USA – en «stygg» sak om 3. hånds åpninger

I Wroclaw ble det en kjempesak som handlet om akkurat dette med 3. håndsåpninger. Den kan du lese om på Bridgewinners:

http://bridgewinners.com/article/view/late-start-in-usa-spain-match/

Interessant kan det også være å lese det spanske lagets versjon av saken. Den finner du på Neapolitan Club:

http://neapolitanclub.altervista.org/eng/ev-eng/usa-spain-incident-official-spanish-team-statement.htm

I korte trekk handlet saken om tynne 3.håndsåpninger og hvorvidt det var systemmessig. Før 16-delsfinalen mellom de to nasjonene protesterte Spania mot et av de amerikanske parene som spanjolene mente å ha bevis for åpnet så godt som konsekvent med hva som helst i 3. hånd. Da mesterskapets turneringsledelse ikke kom tilbake med noen avgjørelse på Spanias protest før kampen skulle starte ble spanjolene veldig frustrerte. Det gikk så langt at den spanske kapteinen først nektet sine spillere å spille. Turneringsledelsen kontret med å true med diskvalifikasjon. Langt om lenge godtok Spania å spille, men da fikk de en haug med straffepoeng. Det ble senere omgjort til noen færre straffepoeng, men saken var virkelig betent.

Hva som i ettertid har kommet ut av, eller vil komme ut av saken i Wroclaw vites ikke. Men det er grunn til å tro (håpe) at WBF går gjennom dette og kommer med en klar og tydelig føring på hvordan praksisen bør være. Alle nasjonale bridgeforbund kan ha sine egne «house rules», men jeg antar NBF vil følge den internasjonalt anbefalte praksisen.

Strategi

Alt dette lovmessige er en ting. En annen sak er om de ganske populære, tynne 3. håndsåpningene er noen god strategi. Jeg tror det er kraftig overvurdert.

En oppside er at motparten ikke får åpnet i fred og ro og meldt i fred. Det kan også ha noe for seg å åpne (uten egentlig å ha åpning) med en god farge for å antyde utspill, eller med god fordeling for å få meldt sine farger og eventuelt finne en stamp. Eller det kan fungere som en ren bløffmelding hvis man tror motparten kan ha et stort spill, kanskje slem.

Nedsiden er såklart at makker som har passet kan ha ganske gode kort, og hvis 3. håndsåpningen kan være avgitt med veldig få hp vet ikke svareren hva som er riktig å gjøre senere i meldingsforløpet. Åpneren kan jo også ha en vanlig åpning. Hvordan skal svareren kunne vite om han skal være med å fighte, for eksempel på tre-trinnet? Hvis åpneren har en vanlig minimums åpning kan det være riktig av svareren å melde mer, men det kan bli katastrofe hvis åpneren har en av disse hendene som så mange «alltid» åpner med, og argumenterer med «det var jo i 3. hånd».

Som ung bridgespiller trodde jeg at å åpne tynt i 3. hånd var noe som enhver god bridgespiller gjorde både titt og ofte. Erfaring fra alle disse årene jeg har spilt er at å være for ivrig på det ikke er så bra som mange tror, vinninga går antagelig opp i spinninga.

Da har jeg mer sansen for en kraftig bløff en og annen gang – men sjelden. Jeg vil ikke oppfordre til slikt, og husk, hvis du eller makker bløffer ofte er dere som makkerpar raskt inne i gråsonen. Dere har ingen ren avtale, men dere vet mer om hva som foregår enn motparten. Bløffingen blir til en del av makkerparets «system/stil», og selv om det ikke er direkte juks kan det bli betraktet som urent. Det sagt, det kan godt ha mer for seg en sjelden gang å bløffåpne med absolutt ingen ting i 3. hånd enn til stadighet åpne med 6-7 poeng som bare fører til at utfallet på spillet blir tilfeldig. Hvis makker har passet og du har lite eller ingen ting kan motparten godt ha slem i kortene.

En bløffhistorie

Lover, regler og lovpraksis kan vel bli litt tørt. Jeg synes bridge først og fremst skal være moro. Så vi avslutter med en historie fra praktisk bridge hvor åpning i 3. hånd var poenget.

Selv har jeg ikke bløffet veldig mye i bridge, men husker en spenstig bløff fra semifinalen i EM for par i Roma for mange år siden. Det kunne fort ha blitt en gedigen fiasko, men gikk heldigvis bra. Makker var Geir Helgemo, og motparten var et polsk topp-par. Rundt bordet satt en haug med bakspillere. Vi var i gunstig sone og syd var giver. Etter pass fra Geir og nestemann satt jeg i som nord i 3. hånd med dette:


Jeg var i godt humør, hadde selvtillit og tenkte jeg nesten måtte gjøre noe nå. Bløffe, kanskje? Men med hva? 1 grand? Nei, det kan så alt for ofte gå galt, hvis makker har bra med verdier er vi fort helt ute og kjøre. 1 hjerter? 2 hjerter? 3 hjerter? Å sperreåpne er sikkert det tryggeste. Jeg falt imidlertid ned på en ren bløff og valgte åpningen 1 spar som har den fordelen at motpartens eventuelle spartilpasning blir tatt bort. Og om makker støtter spar så behøver det ikke bli så helt katastrofalt? Den åpningsmeldingen ville helt sikkert blitt godkjent som «psykisk melding» også i norsk bridge. Mer grovt villedende kan neppe en melding være.

Vel, meldingene videre gikk slik:

Nå ble jeg plutselig litt varm i hodet og ikke så full av selvtillit lenger. For en stakket stund kunne det se ut som jeg risikerte å bli spillefører i 2 spar doblet – neppe noen fest for andre enn motparten. Jeg husker jeg tenkte: «Hvis øst passer nå blir dette et av de mest pinlige øyeblikkene i min bridgekarriere, og det kan i så fall neppe toppes senere». Sekundene tikket og mitt hode ble varmere og varmere. Men så kom øst og reddet meg, og det med en dramatisk skivebom.

Ø/V hadde nemlig en litt finurlig definisjon på vests svarsdobling. Den var flertydig, og kunne innebære enten hjerterfarge eller begge minor. Øst satt med en monsterhånd og firekorts spar, og han «så» derfor - trodde han – at makkeren måtte ha hjerter. Så han smalt til med 6 hjerter med A-K-10 fjerde! De meldte seg rett opp i slem hvor trumfen var min sekskortsfarge! Vest som hadde singel hjerter trodde selvsagt ganske riktig at øst hadde en monsterhånd, men med en million hjerter. Dermed spilte de 6 hjerter med tre udoblede bet på 4-1 tilpassen hvor de kunne vunnet 6 kløver, 6 ruter, 6 grand og...6 spar (!).

Da blindemann ble lagt opp så øst umiddelbart at noe muffens hadde skjedd siden vest hadde trekorts spar. Han følte seg lurt og ropte på turneringleder før spillet kom igang. TL var tilfeldigvis polsk. Han fikk vite hva som hadde skjedd, gikk et par runder rundt bordet og sa: «spill videre». Jeg sverger på at jeg så et lite, svakt smil om munnen til turneringslederen. Han kom tilbake til bordet etter spillet var ferdig og spurte Helgemo om hvor mange ganger jeg hadde bløffet tidligere. «Ingen» sa Geir, helt korrekt. Du bløffer ikke når du spiller med Helgemo. «Resultatet står, lykke til videre», sa turneringslederen, og nå var smilet hans tydelig. Da spillet akkurat var ferdig var det spredt latter blant tilskuerne, og Geir lente seg under luka og sa på norsk til meg: «Vi venter med å le til vi etter sesjonen har kommet oss i baren». Da vi var i ferd med å skifte til neste runde kom han som hadde spilt 6 hjerteren bort til meg. Han hadde humor. Smilende sa han på sin gebrokne engelsk: «in final, you bluff me not».

Bare for å ha sagt det: Jeg oppfordrer IKKE TIL Å BLØFFE! Jeg tror det er kraftig overvurdert. Selv gjør jeg det sjelden, det som skjedde i Roma er nesten en engangsforeteelse. Viktigere enn hva jeg vanligvis gjør eller ikke gjør er å se på makkerpar som Helgemo-Helness og andre av de beste i verden. De bløffer sjelden. Det er mye som tyder på at en tøff, men solid stil har mer for seg. Verdensstjernen Zia er imidletid kjent som en bløffer. For ikke lenge siden sa han imidlertid: «Jeg bløffer nesten aldri lenger. Ryktet som en bløffmelder har løpt foran meg i alle de år, så nå behøver jeg ikke gjøre det, for de tror jo jeg er ute med fanteri uansett».

Små marginer - et reisebrev fra Boye

Team Schwartz med Boye Brogeland og Espen Lindqvist vant Mitchell BAM Teams under Fall Nationals i fjor. Da laget nesten forsvarte tittelen i BAM'en under turneringen i Orlando denne uken var marginen mellom 1. og 2. plassen mindre enn et halvt poeng. Så ett enkelt uavgjort i stedet for tapt spill ville vært nok til seier. Ganske frustrerende for de to nordmennene og deres lagkamerater, spesielt fordi da resultatlisten kom opp umiddelbart etter siste runde så de ut til å ha vunnet. Selv med justeringen for de som til slutt vant ville Boye og Espens lag vært på førsteplass, men det var visstnok noen andre justeringer også. Forstå det den som kan, men man må bare stole på arrangøren og akseptere det hårfine "tapet" (det er jo ikke noe tap, egentlig, men en knallsterk prestasjon å bli på andreplass i en slik turnering. 

Når marginen er så liten vil det alltid være enkelt å finne spille som kunne gitt seier. Boye har sendt meg noen spill som du selv kan prøve deg på. Husk det dreier seg om Board-A-Match hvor enten spillet blir uavgjort hvis det er HELT lik score (da får hvert lag et halvt poeng), eller det blir vunnet 1-0 uansett hvor liten margin det er (for. eks. +110 N/S mot +100 N/S ved det andre bordet gir 1-0) - en veldig intens turneringsform.

Over til Boyes reisebrev: 

Her er de tre spillene fra siste sesjon (vi scoret 18,5 av 26) sammen med David Bakhshi og David Gold som Espen og jeg kunne ha gjort noe med og dermed vunnet turneringen: Makker åpner med 1 ruter (minst 4) og nestemann dobler. Hva melder du?

 

 

(
Jeg strakk meg til 3 kløver (10+ med ruterstøtte), og da makker meldte 3 grand med EK104-K743-K1062-9, ble det tre beter da hele sitsen var slik:


Jeg tror det ble meldt 5 ruter ved det andre bordet med én bet.

_______

Nord åpner med 1 kløver (kan være på dobbelton), makker melder inn 1 hjerter, og syd hopper til 3 spar som sperr. Hva nå?

En vanskelig avgjørelse – det kan være rett å passe, doble, melde 4 ruter eller 3 grand. Jeg valgte det siste, og det gikk pass-pass og dobler fra sperremelderen. Hva nå? Jeg valgte å stå med, men det ble to raske beter med denne sitsen:.


Ved det andre bordet ble kontrakten 3 spar med én bet, så alle andre aksjoner ville gitt minst uavgjort spill og seier i turneringen.

_______

Siste sjanse til å gå til topps i Mitchell BAM: Syd åpner med en sterk grand, nord overfører til spar, og syd hopper til 3 spar med pass rundt. Makker spiller ut ruter 5 (norsk fordeling) som du vinner med esset, spillefører følger med damen. Hvordan planlegger du motspillet?

Espen fortsatte i ruter som syd stakk med kongen, vest fulgte med femmeren. Syd trakk spar konge fra hånden som øst stakk med esset. Nå tok Espen for kløver ess, fikk styrke fra makker, spilte kløver til vests konge, fikk en kløverstjeling og skiftet til hjerter.

Spillet så slik ut:  .

 


Spillefører kunne satset på at øst var innspilt med E5-Kxxx-Eknxxx-Ex og sluppet hjerteren I håp om å gå én bet, noe som ville gitt tre beter med den aktuelle sitsen. Michael Polowan stakk imidlertid opp med hjerter ess og la seg på to sonebeter (kunne kaste en hjerter på den fjerde kløveren). Samme resultat ble oppnådd ved det andre bordet selv om vest spilte ut en hjerter. Skal du få tre beter og vinne BAM Mitchell Teams, må du skifte til kløver ess og mer kløver i stikk to og tre. Da har du tempo til å få to kløverstjelinger ved at makker kommer inn på hjerter konge tidsnok.

Orlando update

Under Fall Nationals i Orlando spilles akkurat nå den prestisjetunge Kaplan Bule Ribbon Pairs. Den går over tre dager, to sesjoner kvalifisering og to semifinalesesjoner før det hele avgjøres torsdag (amerikansk tid) med finale, også over to sesjoner.

Etter de opplysninger jeg sitter inne med deltar fire norske par i Blue Ribbon. Alle fire klarte "cut'n" og er klare for semifinalen:

nr. 54 Jon Solli Hansen - Geir Helgemo

nr. 69 Ann Karin og Ole Fuglestad

nr. 90 Boye Brogeland - Espen Lindqvist

nr.  103 Helge Stornes - Karl Chr. Baumann

148 par gikk videre fra kvalifiseringen som ble vunnet av amerikanske Becker-Strul.

Link til resultatene i par:  http://cdn.acbl.org/nabc/2016/03/bulletins/db6.pdf

Link til programmet i Fall Nationals: http://web2.acbl.org/nabc/2016Orlando.pdf

Nesten seier for Boye og Espen i USA

I den første av hovedturneringene for lag under Fall Nationals i Orlando, Florida - Mitchell Open BAM Teams - ble Team Schwartz på andreplass bak Team Tulin. Vinnerlaget er et profflag som er en kombinasjon av spillere fra USA, Israel og Polen. På laget som ble nr. 2 spilte altså norske Boye Brogeland og Espen Lindqvist - en ny knallsterk prestasjon av vårt sterkeste internasjonale par.

 

Team Schwartz ble slått på målstreken

Team Schwartz vant denne turneringen i fjor og var så nære nok en seier som det går an. Andreplassen ble nemlig ikke innkassert uten dramatikk, for det var så liten margin opp til vinnerlaget som overhodet mulig. For Team Tulin var det en feilscoring i siste kamp, og da sluttresultatet først ble annonsert hadde de tilsynelatende ikke vunnet. Men feilen ble rettet opp, og da var Team Tulin fattige 0,14 poeng foran Team Schwartz (man kan vinne 1 poeng per spill)!   

Boye og Espen spiller på samme lag også i den mest prestisjetunge lagturneringen, Reisinger. Kanskje kan de klatre enda ett trinn opp på pallen da? Før det skal mange i ilden i Kaplan Blue Ribbon Pairs, men vi har foreløpig ingen opplysninger om hvilke norske som stiller der.

Lag Zimmermann med Helness-Helgemo kom på en litt skuffende 17.plass i Mitchell Open BAM. Her er link til resultatene: http://live.acbl.org/event/NABC163/OBAM/4/summary